Imperialistmakter tause der israelske ministre og politikere normaliserer tortur, overgrep og voldtekt av palestinske fanger

Ministre og lovgivere fra partier i statsminister Benjamin Netanyahus fascistiske koalisjonsregjering har løpt fram til forsvar av soldater som det forleden uke framkom informasjoner om hadde analt voldtatt en palestiner i interneringssenteret Sde Teiman i Negev.

De støttet en rasende, ytre høyre-mobb som kom til interneringssenteret for å konfrontere hæren og forhindre at de siktede soldatene ble arrestert. Politiet sto til side da mobben først brøyt seg inn på militærbasen Sde Teiman, og seinere på militærbasen Beit Lid, og arresterte ingen. Dette fikk forsvarsminister Yoav Gallant til å oppfordre til en etterforskning av hvorvidt Itamar Ben-Gvir, nasjonal sikkerhetsminister og leder av partiet Jødisk makt, hadde beordret politiet om å stå tilbake.

Israelske soldater samles ved porten til militærbasen Sde Teiman for å protestere til støtte for soldater pågrepet for fangemishandling, 29. juli 2024 [AP Photo/Tsafrir Abayov]

Videoen, verifisert av den britiske avisa Daily Telegraph, viser en palestinsk fange som blir ført opp mot en vegg før han blir gjengvoltatt av reservistsoldater som skjermer deres ansikter. Fangen ble voldtatt så voldsomt at han måtte overføres til Beersheba-sykehuset for behandling for alvorlige skader i anus, en sprukket tarm, lungeskader og brukne ribbein, og etterlatt ute av stand til å gå.

Videoen er del av de voksende bevisene for seksuelle overgrep og tortur av palestinske fanger. Den israelske menneskerettighetsgruppa B’Tselem publiserte rapporten «Velkommen til helvete»: Det israelske fengselssystemet som et nettverk av torturleirer, som refererte sjokkerende vitnesbyrd fra 55 palestinere løslatt fra israelske fengsler og interneringssentre og indikerte en systemisk politikk for overgrep og torturering av tusenvis av palestinske fanger, under ledelse av fascisten Ben-Gvir.

Dessuten var noen av de minst 60 dødsfallene av palestinske fanger resultatet av deres israelske fangevokteres mishandling, trakassering og tilbakeholdelse av medisinsk tilsyn, forbrytelser under internasjonal humanitær lov.

B’Tselem-rapporten ble støttet av en egen gransking utført av avisa Guardian og en 23-siders rapport i juli fra Kontoret til FNs høykommissær for menneskerettigheter (UNHCR), som bemerket Israels «eskalerende bruk av tortur» av palestinske fanger siden den 7. oktober. Det israelske militæret har nektet Den internasjonale Røde Kors-komitéen og andre organisasjoner tilgang til interneringsleiren Sde Teiman.

Mishandlingen er så forferdelig at Israels Høyesterett i juni oppfordret tjenestemenn til å stenge ned interneringsleiren Sde Teiman og overføre palestinske fanger til andre fasiliteter. Rundt 9 623 palestinere blir holdt uten rettigheter og vanligvis uten siktelser i Israels militæranlegg og fengsler.

Inne i Israel fordømte Bezalel Smotrich, finansminister og leder av Det religiøse sionistpartiet, de ansvarlige for utgivelsen av videoen! I en tweet på X oppfordret han til en «umiddelbar etterforsking for å lokalisere lekkasjene av den trendene videoen som er ment å skade reservistene og som forårsaker enorm skade på Israel.»

Etter at soldater den 29. juli ble arrestert fortalte Ben-Gvir israelske media at det var «skammelig» for Israel å arrestere «våre beste helter». Han la til: «Jeg anbefaler at forsvarsministeren, stabssjefen [for Israel Defense Forces – IDF] og hærens myndigheter støtter krigerne og lærer av fengselsvesenet. Tålmodigheten og sommerleirene for terroristene er over. Krigere må få full støtte.» Han publiserte seinere en videomelding som sa: «IDF-soldater fortjener respekt» og må ikke behandles som kriminelle.

Ben-Gvir, som presiderer over politiet og fengselsvesenet, har insistert at enhver kriminalitet er tillatelig dersom det er for statens sikkerhet. I juni ga han ut en video som forlangte: «Fanger burde skytes i hodet, i stedet for å få mer mat». Han uttalte: «Det er uheldig at jeg de siste dagene har måttet forholde meg til at palestinske fanger skal motta fruktkurver,» og understreket hans støtte til et lovforslag foreslått av hans parti Jødisk makt, som krever henrettelse av palestinske fanger. Han sa: «Inntil da, vi vil gi dem minimalt med mat for å overleve. Jeg bryr meg ikke om dette.»

Energiminister og Likud-partimedlem Eli Cohen støttet «reservistene som utfører hellig arbeid og vokter de avskyelige Hamas-terroristene», og la til: «Vi burde alle omfavne dem og saluttere dem, absolutt ikke forhøre dem og ydmyke dem».

Hanoch Milwidsky, fra Netanyahus Likud-parti, sa: «Hvis han er et Nukhba [Hamas-medlem], er alt legitimt å gjøre. Alt!» Tally Gotliv fra Likud fortalte ytre høyre-oppviglere som protesterte mot soldatenes arrestasjoner at israelske tropper fortjener total immunitet, uansett deres handlinger.

Den høyreorienterte fjernsynskringkasteren Channel 14 publiserte en medisinsk ytring fra professor Alon Pikarsky der han i en lukket høring for militærdomstolen i Beit Lid påsto at den palestinske fangen hadde voldtatt seg selv.

Dette følger år hvor ytre høyre-ledere ikke lot noen anledning gå fra seg til å oppfordre til «befolkningsoverføring», aka etnisk rensing av den palestinske befolkningen, og å oppfordre til offentlig vold mot palestinerne. Innen januar hadde antallet uttalelser og dokumenter fra israelske ledere, ministre i krigskabinettet, høytstående hæroffiserer og offentlige personer som beskriver statens intensjon om å begå genocid og ødelegge Gaza, samlet i en database av Law for Palestine, nådd mer enn 500.

Ben-Gvir og Smotrich har høylytt motsatt seg enhver våpenhvileavtale med Hamas for å løslate gislene, hvorav de fleste nå fryktes døde, og sa det ville være ensbetydende med at Israel overgir seg, og har truet med å trekke seg fra Netanyahus koalisjon om han skulle si seg enig i en avtale.

Den israelske regjeringens fascistiske karakter stammer ubønnhørlig fra sionistprosjektets rasistiske og xenofobisk-nasjonalistiske karakter, spesielt etter 1967-krigen som bekreftet den israelske staten som en ekspansjonistisk enhet med intensjon om å forvandle palestinerne til permanente flyktninger. I løpet av uker etter krigen etablerte den Arbeiderparti-ledede nasjonale enhetsregjeringen bosettinger i sine nylig erobrede territorier i strid med folkeretten, og formet Israels politiske, ideologiske og sosiale fysiognomi for flere tiår framover. Dette tiltrakk seg ei ny bølge av immigranter som slo seg ned i De okkuperte territoriene.

Disse bosettingene ble en tiltrekningspol for religiøse høyreorienterte fundamentalister som grunnla settlerbevegelsen og gikk inn for vigilantetaktikker for å intimidere palestinerne og drive dem vekk fra deres land. Disse kreftene spilte en viktig rolle i å flytte israelsk politikk til høyre og besørge en politisk base ikke bare for kampen mot palestinerne, men også mot liberalt orienterte sekulære jøder.

Dette bykset til høyre er ikke unikt for Israel. Faktisk, det at det har vært så lite rapportering om det som nå har blitt rutinepraksis – tortur og misbruk av palestinere holdt internert i Israel – i amerikanske og internasjonale media, langt mindre noen kommentarer, er fordi det er i parallell med forflyttingen til høyre i innenriks- og utenrikspolitikken til borgerlige regimer verden over, som er forankret i sammenbruddet av verdens imperialistsystem og nasjon-stat-systemet.

USA og deres europeiske allierte, som aldri lar en anledning gå fra seg til å fordømme forbrytelsene, reelle eller innbilte, begått av deres fiender – Iran, Russland og Kina – har vært praktisk talt tause om fascistkommentarene fra Ben-Gvir og Smotrich. Som Israels ministre, politikere og media støtter de slik kriminalitet når det er i deres egne rovinteresser. Faktisk, amerikansk praksis, under republikanske og demokratiske administrasjoner, i Guantanamo Bay på Cuba og fengselet Abu Ghraib i Irak, besørget malen å følge for deres angrepsbikkje i Midtøsten.

Itamar Ben-Gvir, høyreekstrem israelsk lovgiver og partileder for «Jødisk makt», gestikulerer etter de første valgdagsmålingene for det israelske Knesset ved partiets hovedkvarter i Jerusalem. 2. november 2022. [Foto: AP Photo / Oren Ziv] [AP Photo/Oren Ziv]

Den USA-ledede invasjonen og okkupasjonen av Irak i 2003 demonstrerte at en ny æra av militarisme, kolonieventyr og undertrykking i utlandet, og et brutalt angrep på arbeiderklassens demokratiske rettigheter hjemme, hadde begynt.

Da de ble presentert for bevisene for fangemishandling og tortur i Sde Teiman, oppfordret ganske enkelt amerikanske tjenestemenn det israelske militæret til å etterforske, og ignorerte det faktum at soldater i Gaza plyndrer, vandaliserer, skyter og dreper ustraffet. USAs president Joe Biden og hans visepresident og nå Det demokratiske partis presidentkandidat, Kamala Harris, Storbritannias statsminister sir Keir Starmer, Frankrikes president Emmanuel Macron og den tyske kansleren Olaf Scholz har alle holdt kjeft.

I stedet søker regjeringer internasjonalt å delegitimere motstand mot sioniststatens krigsforbrytelser som de hjelper til med å begå i Gaza, med bakvaskende påstander om antisemittisme.

Biden-administrasjonen og dens europeiske allierte som finansierer og fører tilsyn med genocidet i Gaza anser løsningen på det «palestinske problemet», gjennom drap, sult, fordrivelse og tortur, som oppløpet til en breiere krig mot Libanon, Syria og framfor alt, Iran. En slik regiondekkende brannstorm er i ferd med å utvikle seg med de provoserende attentatene på den palestinske lederen Ismail Haniyeh og Hizbollah-lederen Fuad Shukr i israelske angrep i Libanon og Teheran, og utplasseringen av ytterligere amerikanske krigsskip til regionen.

Dette er en komponent av Washingtons globale strategi som er sentrert om en konfrontasjon med Russland og Kina, rettet mot å reversere USAs fallende økonomiske posisjon. USAs stedfortrederkrig med Russland i Ukraina er den største krigen på den europeiske landmassen siden slutten av den andre verdenskrig, som har krevd hundretusenvis av liv og risikerer et kjernefysisk holocaust, selv der Washington forvandler Indo-Stillehavet til ei potensiell slagmark med Kina.

Slike kriger vil bli utkjempet uten aktelse av folkeretten – Genève-konvensjonene fra 1949 – som ble vedtatt etter grusomhetene under den andre verdenskrig, med siktemål å minimere menneskelig lidelse og beskytte sivile så vel som krigsfanger.

Dette viser at kampen mot Gaza-genocidet bare kan gå fram som del av en kamp mot imperialistkrig over hele verden. Det betyr ikke appeller til regjeringene, men en politisk kamp mot dem. Og det reiser nødvendigheten for et sosialistisk perspektiv rettet mot kapitalistsystemet med dets inherente pådriver etter ressurser, markeder og profitt, som er rotårsaken til krig.

Loading