Canadas Liberal-regjering, arbeidende hånd i hanske med Biden-administrasjonen i Washington, har forbudt streikeaksjoner fra 9 300 jernbanearbeidere ved selskapene Canadian National (CN) og Canadian Pacific Kansas City (CPKC). Etter at de to jernbaneselskapene påla arbeiderne lockout torsdag kl. 24:01, kunngjorde regjeringen seinere på dagen at den ville pålegge bindende voldgift, og frarøve arbeiderne deres rettigheter til å forhandle vilkårene i deres kontrakt og iverksette streikeaksjoner.
Arbeidsminister Steven MacKinnon beordret jernbaneselskapene til å gjenoppta tjenestene og påberopte seg paragraf 107 i Canada Labor Code, som lar regjeringen beordre det ikke-valgte meklingsrådet Canadian Industrial Relations Board (CIRB) til å diktere vilkårene i nye kollektivavtaler. CIRB fikk også fullmakt til vilkårlig å forlenge de tidligere avtalene inntil nye kontrakter er sluttført.
Dette utgjør jernbanebossenes regjeringssanksjonert diktatur, som vil få alt de vil ha fra CIRB. Det er i tråd med den canadiske kapitaliststatens systematiske undertrykking av arbeidernes kamper de siste årene, der dens forsvarere løgnaktig presenterer den som et mildere, mer «progressivt» alternativ til USA.
Vesentlige intervensjoner fra staten har inkludert forbud mot postarbeiderstreiken i 2018, havnearbeiderstreiken i Montreal i 2021 og streiken til havnearbeidere på vestkysten i fjor. I 2022 påkalte provinsregjeringen i Ontario den antidemokratiske «til tross for»-klausulen, som tillater regjeringer etter forgodtbefinnende å krenke konstitusjonelt beskyttede rettigheter, for å forby en streik fra støttearbeidere i utdanningsvesenet.
Trudeau-regjeringen følger også i fotsporene til Biden-administrasjonen, som i slutten av 2022 forbød en jernbanestreik for å presse ledelsens diktater ned i strupen på arbeiderne.
Teamsters Canada Rail Conference (TCRC), forhandlingsagenten for jernbanearbeiderne, var medvirkende til å forhindre en streik. Den satt i flere måneder på massive avstemminger for streik.
Først da de offisielle lockout-kunngjøringene ble utstedt av CN og CPKC, sendte TCRC et symbolsk streikvarsel til CPKC. TCRC handlet på denne måten fordi byråkratene var veldig inneforstått med den enorme sosiale makten jernbanearbeiderne besitter for å få brakt økonomien til en hvinende stans og ville forhindre dem fra å bruke den.
Ved å forby streiken forsvarer Ottawa profittene til jernbaneselskapene og canadisk big business. Canadas to godsjernbaner transporterer på deres nettverk 70 prosent av intercity bakketransport og halvparten av landets eksporter. CN og Canadian Pacific sto i 2023 for mer enn USD $ 25 milliarder i driftsinntekter. Disse profittene oppnås gjennom utålelige nivåer av utbytting, uttrykt i hyppige tragiske ulykker og massive nivåer av overarbeid.
Kriminaliseringen av jernbanearbeidernes kamp ble koordinert mellom Ottawa og Washington, der Biden-administrasjonen tilsynelatende tvang anliggendet i det avgjørende øyeblikket. Transportminister Pete Buttigieg postet onsdag på X at administrasjonen var «involvert» med Ottawa angående den forestående lockouten, som betydelig ville ha forpurret handelen med USA, så vel som fraktleveranser innen Canada.
Washington forlangte med andre ord en løsning. Tjuefire timer seinere adlød MacKinnon ved å kunngjøre Liberal-regjeringens streikeforbud.
Amerikansk imperialisme og dens canadiske partner ønsket en rask slutt på kampen først og fremst av økonomiske og geostrategiske årsaker. CPKC, dannet av en fusjon i fjor mellom selskapene Canadian Pacific og Kansas City Southern, opererer et transnasjonalt system som strekker seg fra Canadas polarsirkel gjennom USA og til sør i Mexico.
Nettverket til Canadian National Railway Company (CN) er tilsvarende ekspansivt, og strekker seg til amerikanske havner på Gulf-kysten. De spiller begge nøkkelroller i USA-dominerte nordamerikanske forsyningskjeder, som Washington bruker som en base for operasjoner for konflikt med sine viktigste rivaler, spesielt Kina. Ottawa fungerer, som det har gjort i flere tiår, som Washingtons junior imperialistpartner.
Ved å kalle streiken en trussel mot «nasjonal sikkerhet» erkjente canadisk big business det faktum at den var en trussel mot denne strategien.
Streikeforbudet er del av verdensomspennende angrep på arbeiderklassens demokratiske rettigheter. Det globale samfunnet er splittet av sosial ulikhet og dominert av voksende folkelig harme mot det diskrediterte politiske etablissementet i hvert land.
Angrepet på demokratiske rettigheter er også knyttet til kriminelle kriger i utlandet støttet av USA og deres canadiske allierte, inkludert genocidet i Gaza og stedfortrederkrigen mot Russland.
Et sentralt instrument i denne politikken er fagforeningsbyråkratiet, som handler for å blokkere eller sabotere motstand i arbeiderklassen. Biden kalte i forrige måned AFL-CIO i Amerika for det «innenlandske NATO».
Trudeau kunne sagt det samme om hans allierte i Den canadiske arbeiderkongressen (CLC), som er i en allianse med Liberal-regjeringen og sosialdemokratene i New Democratic Party (NDP). Mens NDP garanterer de liberale et flertall i parlamentet, sikrer fagforeningene «arbeidsfred» utenfor ved å begrense alle arbeiderkamper til det kvelende rammeverket av «kollektive forhandlinger».
Streikeforbudet er et nytt bevis på at arbeiderklassen ikke bare er i en kamp mot selskapsledelsen, men også mot et politisk system kontrollert av selskapsoligarkiet.
Nøkkelspørsmålet er derfor kampen for arbeiderklassens uavhengighet fra hele rammeverket av arbeiderkontroll. Mens statsråder, selskapsdirektører og deres fagforeningslakeier hevder at arbeidere må akseptere statsdikerte kontrakter for å berike selskapseliten og finansiere imperialistkriger, må jernbanearbeidere og deres kolleger i hele arbeiderklassen slåss for alle arbeideres sosiale rettigheter til en anstendig betalende og trygg jobb, og velfinansierte sosiale programmer.
Jernbanearbeidere kan vende seg til en mektig bevegelse blant den internasjonale arbeiderklassen som allerede er godt på gang. Over 17 000 arbeidere er for tiden i streik ved AT&T på tvers av det sørøstlige USA, mens opposisjon brygger internasjonalt ved Stellantis-fabrikkanlegg mot arbeidsplassblodbadet i bilindustrien. Og kontrakten for amerikanske jernbanearbeidere kommer nok en gang til reforhandling ved slutten av året.
Det å forene disse kampene krever utviklingen av nye organisasjonsformer – grunnplankomitéer, under kontroll av arbeiderne selv og i opposisjon til de nasjonalistiske, pro-kapitalistiske fagforeningsbyråkratiene.
Byggingen av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – med sterke kontingenter av jernbanearbeidere og arbeidere fra på tvers av sentrale bransjer vil skape forutsetninger for den politiske mobiliseringen av arbeiderklassen mot korporatisme og krig, og for arbeidernes kontroll over produksjon og distribusjon.
Framfor alt, det må bygges et politisk parti i stand til å besørge det revolusjonære sosialistiske lederskapet som er nødvendig for å seire i den direkte konfrontasjonen med styringselitens program for kapitalistisk innstramming og krig.
Dette partiet er Socialist Equality Party, både i Canada og USA, som slåss for å bevæpne arbeiderklassens voksende oppsving rundt om i verden med et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv for arbeidernes makt.