[original]

Macron refuses to name New Popular Front to French government

https://www.wsws.org/en/articles/2024/08/29/ermf-a29.html

[/original]

Etter at president Emmanuel Macron mandag avsluttet en runde med samtaler med ledere av Frankrikes parlamentariske partier, nektet han å velge en statsminister for å prøve å samle et flertall i Nasjonalforsamlingen. I stedet utstedte Elysée-presidentpalasset et kommuniké som hevdet at Macron ikke ville utnevne en statsminister fra valgalliansen Den nye folkefronten, Nouveau Front populaire (NFP), ledet av Jean-Luc Mélenchon, som vant et flertall i 7. juli-valgene.

Macrons tråkking på valgresultatene har avslørt den nesten uoverkommelige krisa i det franske demokratiet og hans egne dype tilknytninger til nyfascistene. Hans nekting av å la valgvinnerne prøve å samle flertall i parlamentet har etterlatt Frankrike uten regjering i nesten to måneder. For å forklare denne posisjonen uttalte imidlertid Elysée at NFP er uakseptabel for lovgivere fra det høyreekstreme partiet Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), og Macrons egen koalisjon Ensemble, som har lovet at de ville slå seg sammen for å felle enhver regjering dannet av NFP:

En regjering basert kun på programmet og partiene foreslått av alliansen med de fleste lovgiverne, Den nye folkefronten (NFP), ville umiddelbart bli sensurert av alle de andre gruppene representert i Nasjonalforsamlingen. En slik regjering ville dermed umiddelbart ha et flertall på over 350 representanter mot seg, og effektivt blokkere den fra å kunne handle. Gitt synspunktene til de politiske lederne som ble konsultert, tvinger vårt lands institusjonelle stabilitet oss til ikke å gå for dette alternativet.

Macrons løfte om å samarbeide med RN for å blokkere en NFP-regjering setter i bevegelse en eksplosiv konfrontasjon med arbeiderklassen. Macron er foraktet blant arbeidere for å ha styrt mot folket, etter at han i fjor presset gjennom pensjonskutt og sendte ut opprørspoliti for å angripe masseprotester og streiker mot kuttene. Hele 91 prosent av franskmennene avviser Macrons kutt, og en tilsvarende andel opponerer mot hans oppfordring om å sende franske tropper til Ukraina for krig med Russland.

Kapitalistklassens vedvarende avledning av sosial rikdom til imperialistkrig og massive bankredninger konfrontert med dyp folkelig opposisjon, framfor alt i arbeiderklassen, fører til et sammenbrudd av demokratiske styreformer.

Avtroppende statsminister Gabriel Attals midlertidige regjering har angivelig begynt å utarbeide et innstrammingsbudsjett for å fryse sosiale utlegg. Siden midlertidige regjeringer tradisjonelt ikke kan treffe budsjettbeslutninger understreker dette bare Macron-regimets illegitimitet. Det vil provosere fram bitter motstand i arbeiderklassen mot innstramminger, global imperialistkrig og støtte fra Frankrike og NATO til det israelske regimets genocid i Gaza.

Det raser en debatt i den franske styringsklassen om hvilken koalisjonsregjering å samle for å prøve å undertrykke og politisk kvele denne opposisjonen. I forkant av 7. juli-valgene gjennomførte Macron omfattende diskusjoner med ytre høyre-partiet RN for å forberede for innsettelsen av en ytre høyre-regjering. Valgene førte imidlertid ikke til en seier for RN, men for NFP, da millioner av arbeidere, spesielt i de store byene, stemte for NFP for å blokkere nyfascistene.

Elysée-kommunikéet utstedte en appell til Mélenchons allierte i NFP – først og fremst big business Sosialistpartiet (PS) og dets tradisjonelle allierte, det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF) og De grønne. Det oppfordret dem til å splitte NFP, forlate Mélenchon og slutte seg til partiene i Macrons koalisjon i en regjeringsallianse støttet av det tradisjonelle høyre. Der det formante PS, PCF og De grønne til å «samarbeide med andre politiske krefter» uttalte kommunikéet:

Diskusjoner med LIOT-gruppa og EPJ, MoDem, Horisonter, De radikale og UDI skisserte en vei i retning av en koalisjon og mulig samarbeid mellom ulike politiske sensibiliteter. Disse gruppene har gjort det klart at de er åpne for å støtte en regjering ledet av en personlighet som ikke ville komme fra deres egne rekker.

Men foreløpig har PS og partiets allierte avvist Macrons appell og fordømt hans avslag av å la hele NFP danne en regjering. PS angrep Macrons «utålelige» politikk som et «kupp» og «avvisingen av en venstreorientert regjering, fordi han avviser og har forakt for dens program». Marine Tondelier, partileder for De grønne fordømte Macrons «farlige demokratiske uansvarlighet» som en «skam», og lovet å «fortsette å kjempe for det franske folkets vilje: tre fjerdedeler av dem ønsker å bryte med Macron-regimet».

PCF-nasjonalsekretær Fabien Roussel sa han bare ville møte offentlig med Macron «for å bygge en brei regjering ledet av Lucie Castets», den 37-år-gamle finansdepartement-byråkraten Mélenchon har godkjent som NFPs foreslåtte statsminister.

Mélenchon gjentok for hans del truslene fra hans parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), om å legge fram et forslag i Nasjonalforsamlingen om å riksrettstiltale Macron. «Den folkelige og politiske responsen må bli rask og fast,» tvitret han, og lovet: «Forslaget om riksrettstiltale vil bli presentert.»

Universitetsstudentenes forbund, L’Union étudiante (UE), og Videregåendeelevers forbund, l’Union nationale lycéenne (UNL), oppfordret tirsdag til landsomfattende protester «mot Emmanuel Macrons autokrati». Kort deretter sendte LFI ut en oppfordring om å delta i UE-UNL-protestene. PS har imidlertid foreløpig ikke utstedt noen støtteerklæring eller oppfordring til deltakelse i UE-UNL-protestene, som er kalt for den 7. september.

Det må bygges en mektig bevegelse blant ungdommene og, framfor alt, for å mobilisere arbeiderklassen for å få ned Macrons politi-stat-diktatur. Den militære aggresjonen i utlandet og klassekrigen ført hjemme av Macron i Frankrike og regjeringene til alle hans NATO-allierte må stoppes. En kritisk advarsel må imidlertid rettes til arbeiderne og ungdommen: Dette kan ikke gjøres ut fra et nasjonalt perspektiv for å bygge en kapitalistregjering ledet av NFP og, helt spesielt, av PS, et borgerlig parti som er dypt fiendtlig innstilt til sosialisme og arbeiderklassen.

For alle proklamasjonene om uoverstigelige meningsforskjeller mellom ulike politiske partier som angivelig blokkerer dannelsen av en regjering, forskjellene i politiske orienteringer som skiller disse ulike partiene er faktisk relativt små. NFP har i sitt program støttet oppfordringer om å sende tropper til Ukraina og om å bygge opp militærpolitiet og etterretningstjenestene hjemme. På den grunnleggende agendaen for imperialistkrig i utlandet og klassekrig hjemme, representerer ikke PS og Mélenchon noen fundamentalt annen politisk orientering enn Macron.

Forøvrig, til tross for Mélenchons trusler om å riksrettstiltale Macron, og Macrons insistering på at han ikke vil godta en NFP-regjering, den grunnleggende formen for regjeringen de foreslår er også lik.

NFP har 193 av de 577 setene i Nasjonalforsamlingen. Under disse betingelsene er Mélenchons truede riksrettstiltale satt til å mislykkes, som også gjentatte mistillitsforslag som LFI har framsatt mot Macron tidligere i hans presidentperiode har gjort. Dessuten, uansett hvilken regjering NFP måtte danne, selv om den skulle inkludere LFI og Mélenchon, den ville avhenge av å oppnå en avtale med Macron og rekka av de små, høyreorienterte partiene som er allierte med ham – som Macron for tiden foreslår.

Faktisk, ved å tilby å støtte en PS-ledet regjering der LFI ikke ville ha noen ministre, har Mélenchon signalisert at han er åpen for et kompromiss på det anliggendet som tydeligst skiller Macron fra NFP: om hvorvidt Mélenchon og hans parti skal delta i regjeringen.

Fordi de ikke har noen fundamentale forskjeller med Macron, har Mélenchon og NFP hittil nektet å oppfordre til protester eller streiker mot Macrons tråkking på valgresultatene. Når protester mot Macron begynner igjen er det avgjørende spørsmålet for ungdommer og arbeidere at de tar kontroll over deres egen kamp vekk fra NFP-byråkratiene. Protestene og streikene i den siste perioden mot Gaza-genocidet, pensjonskuttene og lønnsinnstrammingene må utvikles til en bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen mot imperialistkrig og for sosialisme.