Søndag 25. august fant en bemerkelsesverdig intellektuell begivenhet sted på Büyükada (Prinkipo), Istanbul: Den andre internasjonale minnemarkeringen av Leo Trotskij. Arrangementet ble arrangert av kommunen Adalar (øyene) og organisert med bidrag fra World Socialist Web Site og Mehring Yayıncılık (Mehring Books), og hadde tittelen «Analyser av En verden i kaos fra Ei øy av ro: Trotskij på Prinkipo.» Trotskij tilbrakte mesteparten av hans fire-og-et-halvt-år i Tyrkia, hvor han ble sendt i eksil av det stalinistiske regimet i Sovjetunionen i 1929, på denne øya hvor han analyserte en verden i kaos fra denne «roens øy».

Panelet ble åpnet av Ali Ercan Akpolat, ordfører i Adalar, og ble moderert av Ulaş Ateşçi, redaktør av Mehring Yayıncılık og et ledende medlem av Sosyalist Eşitlik Grubu (Socialist Equality Group), den tyrkiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI). Professor Rıdvan Akın, fakultetsmedlem ved Galatasaray Universitet i Istanbul, snakket om «Trotskijs år på Prinkipo».

Hovedtaleren på arrangementet var David North, styreleder av WSWS’ internasjonale redaksjonsråd. Han holdt en forelesning med tittelen «Analyser av En verden i kaos fra Ei øy av ro.» Minnemarkeringen ble avsluttet med en livlig og vesentlig spørsmål-og-svar-sesjon.

I hans omfattende foredrag undersøkte North den historiske og politiske betydningen og samtidsrelevansen av Trotskijs arbeid på øya, spesielt hans kritiske skrifter om framveksten av fascisme i Tyskland, i kontekst av de forskjellige dimensjonene av den stadig dypere globale kapitalistkrisa i dag. For politikken til Kommunistpartiet i Tyskland (KPD) under direksjoner fra Stalin, som banet vei for at nazistene kom til makten i 1933, hadde katastrofale konsekvenser for den tyske og internasjonale arbeiderklassen som fortsetter å ha en innvirkning i dag.

Den voksende bevisstheten om den historiske og samtidige betydningen til denne store russiske revolusjonæren, som var medleder for Oktoberrevolusjonen i 1917 sammen med Vladimir Lenin, grunnla Den røde armé som vant seier i den imperialiststøttede borgerkrigen, ledet Venstreopposisjonen i kampen mot den stalinistiske degenereringen i Sovjetunionen og i 1938 grunnla Den fjerde internasjonale mot kollapsen av Den kommunistiske internasjonale, brakte igjen i år et stort publikum til Prinkipo.

Trotskij-minnemarkeringen ble dekket av mange nasjonale og lokale medier og ble mye diskutert på sosiale medier, før og etter arrangementet. En tidligere maoist og nåværende anarkist, Gün Zileli, som var blant publikum, publiserte imidlertid en artikkel på hans nettsted som fordømte og feilrepresenterte Norths uttalelser. Zileli ble gitt anledning til å uttale seg på slutten av arrangementet og uttrykke hans divergerende oppfatninger. Men, som vi skal se nedenfor, nevner ikke hans artikkel denne diskusjonen og han forvrenger bevisst Norths uttalelse ved å utelate det som ble sagt om avgjørende anliggender, som krigen i Ukraina.

Zileli kritiserer i hans artikkel North for å holde en omfattende og seriøs forelesning på engelsk. For det første, det må bemerkes at tyrkisk ikke er et av språkene North snakker. Derfor hadde North, WSWS og Mehring Yayıncılık gjort en tyrkisk oversettelse av talen tilgjengelig for alle lytterne på forhånd, som et uttrykk for respekt for tilhørerne som ikke kunne følge talen på engelsk.

Zileli forsøker også å presentere et bilde av North som en ondsinnet autoritær figur: North, med hans «strenge karaktertrekk», snakket med «dikterende, hard vektlegging». Zileli ble «motløs» av Norths «øyne og blikk like kaldt som Polhavet». Der artikkelen siterer Norths tale ufullstendig og forvrenger hans synspunkter, har denne oppfunnede Mephistopheles-figuren som intensjon å skape fordommer mot ham.

«Ingen vitser, ingen latter!», klaget Zileli, der han tilsynelatende ventet å se en komiker på denne viktige minnemarkeringen, og ble forstyrret over å se en seriøs politisk leder i North. Forventet Zileli virkelig at en tale om følgende kritiske anliggender var full av vitser: Nazistenes framvekst til makten i Tyskland i 1933; det stalinistiske regimets drap av hundretusenvis av sosialister under Den store terroren 1936 til 1939 i Sovjetunionen; en stalinistisk agents attentat på Trotskij i 1940; Holocaust og den andre verdenskrig; Covid-19-pandemien som har forårsaket over 27 millioner «overtallige dødsfall»; USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina som risikerer en atomkonflikt; det israelske genocidet i Gaza; og gjenoppblomstringen av fascismen over hele verden?

I hans artikkel sier Zileli ingenting om de mest kritiske aspektene ved Norths foredrag og prøver å villede hans lesere med billig polemikk. Det North, en prominent marxist-trotskistisk politiker fra USA, sentrum for verdensimperialismen – sa, spesielt om det pågående genocidet i Gaza og krigen i Ukraina, var imidlertid av stor objektiv betydning. North, som en revolusjonær som har viet over 50 år av hans liv til kampen mot amerikansk imperialisme på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program, legemliggjorde realiteten at det er to Amerika: den amerikanske styringsklassen, og dens mektigste fiende, den amerikanske arbeiderklassen. North var her som en representant for den amerikanske arbeiderklassen.

North viet en betydelig del av hans tale til betingelsesløst å fordømme det USA-støttede israelske genocidet i Gaza og til å sette fram et sosialistisk perspektiv basert på den revolusjonære mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen mot denne historiske forbrytelsen. Der han forklarte at sionistprosjektet er roten til dagens genocid, sa han:

Dette reaksjonære sjåvinistprosjektet har nå moralskt involvert den israelske befolkningen i en forbrytelse av historisk omfang. Etterkommerne av ofrene for genocid har blitt utøverne av genocid. Den israelske arbeiderklassen og ungdommen må rive seg løs fra sionismens reaksjonære ideologi og politikk.

I hans artikkel siterer Zileli Norths tale ut av kontekst og beskylder ham for å «gi råd» til Putin. I virkeligheten forklarte North i detalj ICFIs tilnærming til krigen i Ukraina, spesielt i spørsmål-og-svar-sesjonen på slutten av arrangementet. Han skisserte ICFIs kompromissløse motstand ikke bare mot USA og NATO, og deres stedfortrederstyrke i Ukraina, men også mot Putin-regimet i Russland og dets invasjon av Ukraina.

Zileli er ikke ærlig i hans artikkel, ved å unnlate å nevne at han tok ordet under arrangementets spørsmål-og-svar-sesjon og eksplisitt inntok en stilling til fordel for det ukrainske regimet støttet av USA og NATO, eller at North kom med en omfattende uttalelse om dette anliggendet. Både arrangementets moderator og North ga faktisk Zileli anledningen til åpent å uttrykke hans politiske meningsforskjeller.

I hans bemerkninger uttalte Zileli: «Inntil i dag visste jeg at Ukraina var okkupert av Russland. Her lærte jeg dette: Ukraina invaderer Russland. Jeg mener dette er en forvrengning av det som er faktum. Det finnes ikke noe slikt. Det er Russland som startet okkupasjonen, og som fortsetter den. Ukraina utkjemper en defensiv krig.» Disse ordene er et klart og tydelig uttrykk for godkjenning av imperialistmaktenes ubegrensede politiske, militære og økonomiske støtte for Ukraina.

I hans foredrag advarte North at USA-NATO-eskalering mot Russland kan provosere gjengjeldelse fra Putin-regimet, og føre til en global katastrofe.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Norths utfyllende svar på Zilelis innvending i spørsmål-og-svar-sesjonen var en kortfattet oppsummering av trotskistbevegelsens tilnærming til Ukraina-krigen. Vi siterer svaret i sin helhet under:

I analysen av en krig er det minst viktige av alle spørsmål hvem som avfyrte det første skuddet. Kriger har alltid dype historiske og politiske røtter. Hva angår opprinnelsene til Ukraina-krigen mener jeg det er naivt og ukorrekt å nærme seg krigen som om den bare begynte i februar 2022. Omstendighetene som førte til denne krigen har langt dypere historiske røtter. Det kommer an på, hvor langt tilbake vil du gå?

Selvfølgelig, du må i det minste gå tilbake til oppløsingen av Sovjetunionen selv, for konflikten som har oppstått mellom Russland og Ukraina er i det minste knyttet til omstendighetene som oppsto i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen.

Men jeg gjør det poenget at bare to måneder før oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991, jeg talte i Kiev i oktober 1991 og jeg advarte for at en av konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen ville bli forverringen av nasjonale konflikter mellom ulike fraksjoner av det russiske og det ukrainske stalinistiske byråkratiet.

Jeg vil påpeke at det jeg vil si nå er uttalelsen fra en politisk tendens som står i opposisjon til både den ukrainske og den russiske regjeringen. Ingen av dem er av en progressiv karakter.

Ikke desto mindre, det er en enorm mengde empiriske bevis for at på tidspunktet for oppløsingen av Sovjetunionen ble det gitt forsikringer til den russiske regjeringen om at NATO ikke ville bruke oppløsingen av Sovjetunionen til å utvide sine styrker mot øst. Sakens anliggender er at siden 1991 har NATOs grenser blitt flyttet 1 280 kilometer mot øst, og mange av landene som formelt var enten en del av Sovjetunionen eller tilknyttet Warszawapakten, som var det sovjetiske forsvarssystemet, ble innlemmet i NATO.

Nå kan vi se på en mer nylig periode. USA og Tyskland orkestrerte i 2014 omveltingen av den valgte ukrainske regjeringen, de såkalte Maidan-begivenhetene. Og de brakte til makten på dette grunnlaget en ekstrem høyreorientert politisk kraft. Jeg mener at ukrainsk nasjonalismes historie, spesielt nasjonalismen som oppsto i den vestlige delen av Ukraina, er blant de skitneste i moderne historie. Den ukrainske nasjonalbevegelsen knyttet til Stepan Bandera, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister, var alliert med nazistene under den andre verdenskrig.

Det er ikke noe progressivt med den ukrainske nasjonalbevegelsen. Og siden 2014, året for kuppet, har det vært en nesten uopphørlig militær konflikt der øst-ukrainere, som hovedsakelig er russisktalende, har lidd rundt regnet 14 000 dødsofre.

Det rettferdiggjør ikke, og vi rettferdiggjør ikke, den russiske invasjonen av Ukraina. Regimet til Putin er i seg selv et reaksjonært kapitalistregime, og som sådan har det forsøkt å løse problemene reist av utvidelsen av NATO på en reaksjonær måte. Det har ikke appellert til arbeiderklassen i Russland. Det har ikke appellert til arbeiderklassen i Europa og Ukraina. Det har gått til en krig som faktisk har spilt i hendene på imperialistene.

North gikk videre til å framheve saken til den ukrainske trotskistlederen Bogdan Syrotiuk, som ble arrestert av det ukrainske regimet den 25. april for dette prinsipielle revolusjonære internasjonalistiske standpunktet. Han sa:

Jeg vil gjerne påpeke at vår bevegelse, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), har politiske støttespillere i både Ukraina og Russland. De fungerer under navnet Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL), og de fremmer en opposisjon til både Zelenskij og Putin, for å oppfordre til enhet mellom russiske og ukrainske arbeidere.

Og for å fremme denne posisjonen har Bogdan Syrotiuk, lederen av YGBL, som bor i det sørlige Ukraina, blitt arrestert av regjeringen og holdt i de tre siste månedene.

Vår opposisjon mot invasjonen av Ukraina er en opposisjon fra venstre, og ikke fra høyre. Krigen som føres av NATO er en stedfortrederkrig. Livene til hundretusenvis av ukrainere har blitt brukt i amerikansk og europeisk imperialismes interesse.

De som har studert USAs utenrikspolitikk ble ikke overrasket over utbruddet av krig. Ukraina har enorme geostrategiske implikasjoner for amerikansk og europeisk imperialisme. Ikke bare har landet enorme råvarer som er avgjørende for moderne kapitalistisk industri. Men Russlands nederlag vil uunngåelig føre til oppløsingen av den russiske staten og transformasjonen av det som i dag er Russland til ei hel rekke minikolonier av amerikansk og europeisk imperialisme.

Zileli skriver også at «Russlands aggresjon mot Ukraina, ikke NATO-ekspansjonisme, var årsaken til den plutselige beslutningen fra ikke-involverte land som Sveits (sic) og Finland om å bli med i NATO.»

Styringsklassene i Sverige (ikke Sveits) og Finland, de «ikke-involverte» landene som Zileli berettiger å bli med i NATO – den imperialistiske krigsorganisasjonen som Tyrkia er del av – midt i krigen mot Russland, har en lang antisovjetisk og antirussisk historikk som dateres tilbake til begynnelsen av det tjuende århundre. Den svenske styringklassen har i flere tiår ønsket å bli med i NATO, og har allerede før de ble medlem av alliansen arbeidet tett med amerikanske og europeiske etterretningstjenester, spesielt mot Russland. Det finske borgerskapet har, for sin del, en elendig hisorikk for samarbeid med imperialistmaktene mot sovjetregimet etter den første og den andre verdenskrig.

Zileli spør også kynisk om Norths respons til John Kelly, en britisk akademiker som har skrevet to bøker de seks siste årene som fordømmer trotskisme: «Hva har det med oss å gjøre?» Men responsen til professor Kelly var helt konsistent med hovedtemaet i Norths forelesning. I hans tale sa North:

Vi hyller ikke bare mannen som står ved siden av Lenin som den største marxistiske teoretikeren og revolusjonæren i det tjuende århundre. Vi anerkjenner den unike plassen Trotskijs politiske arv inntar i den dagsaktuelle verdenspolitikken.

Det å beskrive Trotskijs politiske oppfatninger som bare «relevante» er en stor underdrivelse. Man kan ikke forstå de politiske motsetningene i den dagsaktuelle verden – som blant annet manifesteres i en verdensomspennende gjenoppblomstring av fascisme – uten en systematisk studie av Trotskijs skrifter. Hans teori om permanent revolusjon er like viktig for den internasjonal sosialismens strategi og praksis – det vil si kampen for å sikre menneskehetens framtid – som teoriene til Einstein og Heisenberg er for forståelsen av det fysiske universet.

I denne konteksten gikk North videre til å respondere på nåværende angrep på trotskismen. Zileli finner faktisk i Norths respons til Kelly en dyp kritikk av synspunktene han deler. Både Zileli og Kelly anser Trotskij og trotskismen som «irrelevante». Man kan ikke la være å lure på hvorfor denne «irrelevante» politiske bevegelsen er så bekymringsfull for Kelly og nå for Zileli.

Kilden til denne reaksjonen er det prinsipielle engasjementet til Leo Trotskij og arvingene av den politiske bevegelsen han grunnla for et revolusjonært perspektiv og historisk sannhet. Norths kommentarer gjør dette krystallklart.

I hans artikkel søker Zileli også å angripe avholdelsen av en minnebegivenhet for Trotskij på et prinsipielt felles grunnlag mellom Den internasjonale komitéen og administrasjonen i Adalar kommune. Det politiske grunnlaget for denne begivenheten er den prinsipielle holdningen til administrasjonene til den tidligere ordføreren Erdem Gül og den nyvalgte ordføreren Ali Ercan Akpolat om den historiske og kulturelle betydningen av Trotskijs år på Prinkipo. Denne holdningen ble reflektert i Akpolats åpningstale på arrangementet, som følgende:

Vi er her i dag for en begivenhet av historisk og samtidspolitisk betydning. Det har gått 91 år siden Leo Trotskij, den ukuelige forsvareren av arbeiderklassen som kjempet for en egalitær verden og som mistet hans liv for denne saken, forlot Büyükada.

Det er også 84-årsdagen for hans attentat i 1940. Ved denne anledningen minnes jeg ham med respekt.

Trotskij slo seg ned i Büyükada i 1929 og tilbrakte fire år her på vår øy. Han skrev de viktigste av hans verk basert på en fri og egalitær verden i hans hus på øya. Hans liv var sammenflettet med klassekampens oppturer og nedturer. Og i dag skal vi snakke om verdenen i kaos i lys av Trotskijs drøm, kamp og gjerninger.

Vi har en internasjonalt viktig historisk og kulturell arv etterlatt av Trotskij, som har blitt neglisjert i mange år. Vårt mål er å restaurere huset der Trotskij bodde på Büyükada og gjøre det om til et internasjonalt bibliotek og museumshus. Vår forskning og vårt arbeid i denne retningen pågår. Ville det ikke vært flott om dette huset, som i årevis har vært overlatt til sin skjebne, blir forvandlet til et kultursenter som åpner sine dører for hele verden?

Der jeg avslutter min tale hilser jeg respektfullt Leo Trotskij og alle revolusjonære som kjempet og betalte en pris for en bedre verden.

World Socialist Web Site og Sosyalist Eşitlik Grubu hilser velkommen de sterke sentimentene uttrykt i disse ordene og dette prinsipielle standpunktet for bevaringen av Trotskijs historiske og kulturelle arv. Vi vil fortsette å støtte initiativet for å minnes Trotskij med en årlig internasjonal intellektuell begivenhet på Büyükada, hvor han tilbrakte fire år, og for å gjenopprette Trotskij-huset på en måte som er verdig denne store revolusjonære og gjøre det til et kultursenter tilgjengelig for arbeidere, ungdom og intellektuelle fra hele verden.