Macron utnevner Barnier til å lede høyreorientert fransk regjering støttet av nyfascister

President Emmanuel Macron utnevnte i går Michel Barnier til statsminister, etter uforlignelige syv uker med samtaler med medlemmer av de parlamentariske partiene siden 7. juli-valgene. Barnier skal nå prøve å velge et ministerråd som kan oppnå støtte fra et flertall i Nasjonalforsamlingen.

Den nye statsministeren i Frankrike, Michel Barnier, til høyre, og den avtroppende franske statsministeren Gabriel Attal, til venstre, ankommer til overleveringsseremonien i Paris, torsdag 5. september 2024 [AP Photo/Michel Euler]

Macrons valg av Barnier, et medlem av det diskrediterte, høyreorienterte partiet Republikanerne, Les Républicains (LR), tråkker på valgene og installerer det ytre høyre i sentrum av offisiell politikk. Jean-Luc Mélenchons Den nye folkefronten, Nouveau Front populaire (NFP), vant et flertall i 7. juli-valgene, med 182 seter i Nasjonalforsamlingen. Macrons koalisjon Ensemble vant 163 seter, og ytre høyre-partiet Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), 143, bare fordi NFP godkjente og støttet Ensemble-kandidater, angivelig for å stoppe en RN-seier.

Etter å ha bevart hans parti fra kollaps med Mélenchons støtte, har Frankrikes allment hatede president nå utnevnt en høyreorientert statsminister som skal styre med støtte fra det ytre høyre. LR og Ensemble kontrollerer til sammen bare 233 seter i Nasjonalforsamlingen, og Barnier er langt unna det nødvendige flertallet på 289 av Nasjonalforsamlingens 577 seter. RN-tjenestepersoner indikerte imidlertid i går at de spilte en sentral rolle i å velge Barnier og ville, i det minste i utgangspunktet, støtte hans regjering.

En Macron-Barnier-regjering ville påtvinge en voldsomt høyreorientert politikk og, før heller enn seinere, provosere fram masseopposisjon i arbeiderklassen. Den er forpliktet til politiske orienteringer som møter opposisjon fra et overveldende flertall av det franske folket, framfor alt i arbeiderklassen – særlig eskalering av NATO-krigen i Ukraina ved å sende tropper for å slåss mot Russland, og fortsatte angrep på pensjoner og sosiale utlegg.

Barnier er en 73-år-gammel EU-byråkrat kjent hovedsakelig som EUs representant i Brexit-samtalene med Storbritannia. Han er en tilhenger av strenge innstramminger og kutt i selskapsskatt. Han fordømmer sosiale utlegg for å skape «berettigede mennesker», og er imot fornybar energi. Han har foreslått ytterligere ett års heving av pensjonsalderen, utover den toårige hevingen til 64 som Macron innførte i 2023, til tross for overveldende folkelig opposisjon og massestreiker.

Barnier har inntatt brutale antiimmigrant og xenofobiske posisjoner, spesielt siden Brexit-samtalene. I 2021 oppfordret han til et fem års forbud mot immigrasjon til Frankrike, og hevdet det ellers «ville bli flere Brexits». Han forlangte «manøverfrihet» for Frankrike for å kunne bryte EUs regler på immigrasjon, og appellerte til politiet med forlangender at immigrasjonsbeslutninger ble tatt ut av hendene på «mennesmuglere og dommere».

Etter å ha tilbrakt store deler av hans karriere i EU-maskina i Brussel, nært NATO-hovedkvarteret, er Barnier også en tilhenger av NATO. Under krigen i Ukraina har han kritisert EUs politikk og det franske militærets autonomi tidligere fremmet av Macron, og hyllet NATO som en «pilar» for europeisk forsvar.

Elysée-presidentpalasset kunngjorde Barniers nominasjon i et overfladisk kommuniké, der de sa Barnier ville «bygge en enhetsregjering som tjener landet og det franske folk», med siktemål å «være så stabil som mulig, og ha de beste sjansene til å skape den breieste enhet».

RN-tjenestepersoner gjorde det i går klart at de spilte en nøkkelrolle i utvelgelsen av Barnier, og at de ville holde hans regjering flytende, så lenge den gjennomfører politikk som er akseptabel for dem.

RN-leder Marine Le Pen sa på en pressekonferanse i Nasjonalforsamlingen: «Vi forlangte et visst antall betingelser, nemlig at vi har en statsminister som vil respektere RN-velgere. … Jeg mener Monsieur Barnier oppfyller det kriteriet. Hva angår andre ting, på substansielle anliggender vil vi vente og se hva Monsieur Barniers uttalelse om generell politikk vil bringe, og på måten han gjennomfører de nødvendige kompromissene i det kommende budsjettet.»

Den belgiske etablissementsavisa Le Soir konkluderte at RN «er voldgiftsdommeren i den nye Nasjonalforsamlingen», mens Courrier International skrev at «Barnier var det eneste navnet [Le Pen] ikke umiddelbart la ned veto mot.»

Kunngjøringen av en Barnier-regjering støttet av RN tråkker på valgresultatene. Masser av arbeidere og ungdom stemte på NFP-kandidater, eller på Ensemble-kandidater støttet av NFP, for å blokkere for at en ytre høyre-regjering skulle komme til makten. Under betingelser der overveldende flertall av befolkningen opponerer mot ytterligere pensjonskutt, genocidet i Gaza og militær eskalering mot Russland, var det breie forventninger om at avstemmingen ville tvinge fram et skifte i politikken.

Det er åpenbart at i løpet av de syv ukene med forhandlinger som etterfulgte valgene, konspirerte Macron og nyfascistene vedvarende om hvordan å kunne videreføre den forrige Macron-regjeringens reaksjonære politiske agenda.

NFP og allierte fag- og studentforeninger har kalt for landsomfattende protester i morgen, 7. september, mot Macrons tyveri av valget. Mens det må bygges en bevegelse blant arbeidere og ungdom mot Macron, reiser dette dype spørsmål for arbeiderklassen om politisk perspektiv og orientering. Arbeidere kan faktisk ikke kjempe mot krig, genocid og sosial reaksjon på et nasjonalt, reint «demokratisk» grunnlag, ved å legge press på Macron for å respektere valgresultatet og utnevne en statsminister som ville tjene under ham.

Det arbeidere i Frankrike, og i alle land, står overfor er en stadig dypere global krig, angrep på sosiale betingelser og levekår, og politistatsregimer forankret i kapitalismens internasjonale krise. Dette kan ikke løses gjennom appeller til nasjonale kapitalistregjeringer, som nå nakent viser deres fascistiske sympatier hjemme og støtte til krig og genocid i utlandet. Det er ingenting å forhandle med dem om.

Utnevnelsen av Barnier-regjeringen utgjør faktisk en avsløring av fallitten til Mélenchon og hans parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI). Han dannet NFP som en allianse med big business Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS), De grønne, Verts, og det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), som støttet Macron i valgene. Den nye folkefronten nektet å komme med noen appell for å mobilisere dens velgere, spesielt i den urbane arbeiderklassen, til massestreiker og protester mot Macrons ytre høyre-konspirasjoner. NFP spilte dermed en sentral rolle i å tilrettelegge for Macrons installasjon av en ytre høyre-støttet regjering.

Nå angriper NFP-politikere Macron og, hva LFI angår, oppfordrer til deltakelse i 7. september-protestene. «Valget ble stjålet fra det franske folket. Meldingen ble ignorert,» tvitret Mélenchon der han oppfordret til «den mektigst mulige mobiliseringen».

Macron «fortsetter å leve som en autokrat. Ved å utnevne Michel Barnier nekter presidenten å respektere folkelig suverenitet og velgernes valg ved valgurnene,» kommenterte Mathilde Panot, leder for den parlamentariske delegasjonen for Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI). Hun oppfordret hennes supportere til å bekjempe «dette kuppet som er uakseptabelt i et demokrati» ved å delta i 7. september-protestene.

Mens PS oppfordret til et mistillitsforslag mot Macron utstedte NFP samlet en uttalelse som fordømte Macrons «totale forakt for millioner av franskmenn» som stemte i valgene, og «ankomsten av Nasjonal samling og partiets ideer til makten». Den gjentok sitt «høytidelige løfte under valgkampen» om å danne en regjering som ville «bryte med Macrons politiske orienteringer».

Den første oppgaven arbeiderne står overfor er imidlertid å sikre at deres kamper ikke kan saboteres av NFPs pseudo-venstre-partier og fagforeningsbyråkratier. Det bitre eksemplet fra fjorårets kamp mot Macrons pensjonskutt, som fagforeningsbyråkratiene stengte ned selv da Macron møtte overveldende motstand, må tas som en advarsel. Stilt overfor et valg mellom en Macron-regjering og en bevegelse av arbeiderklassen som truer med å få ned politistaten, ville de støtte Macron mot arbeiderne.

Det avgjørende spørsmålet er å bygge en bevegelse av arbeidere og ungdom mot Macron-RN-alliansen, uavhengig av NFP-byråkratiene, basert på kompromissløs motstand mot imperialistkrig, genocid og politi-stat-reaksjon. Dette krever byggingen av kamporganisasjoner på grunnplanet blant arbeidere og ungdom, som knytter deres kamper til streik- og protestbevegelser internasjonalt, basert på revolusjonær sosialistisk opposisjon mot kapitalistsystemet.

Loading