Frankrikes ytre høyre-parti Nasjonal samling (RN) har til hensikt å diktere politikken til den innkommende høyreorienterte regjeringen ledet av statsminister Michel Barnier, som nylig ble utnevnt av president Emmanuel Macron med RN-støtte i parlamentet. Barnier fremmer i hovedsak ytre høyre-posisjoner til støtte for NATO-kriger, strenge EU-innstramminger og hard antiimmigrantpolitikk. Ikke desto mindre gjør RN det klart at de har til hensikt å sette regjeringens agenda, som må basere seg på RN-stemmer for å ha et parlamentarisk flertall.

I et intervju med La Tribune på søndag skrøyt RN-leder Marine Le Pen av at hun valgte Barnier og detaljerte hennes krav for antiimmigrantpolitikk. Macron, sa hun, «tok hensyn til RNs kriterier i hans valg av statsministeren. ... Michel Barnier ser ut til å ha de samme posisjonene på immigrasjon som våre.»

Der hun gjentok dette poenget fortsatte hun: «Det er ubestridelig at Michel Barnier ser ut til å ha samme posisjon på immigrasjon som vår. Nå forventer vi at han skal handle. Han sa det selv under maktoverføringen: si mindre, gjør mer.»

Disse bemerkningene bekrefter at Barnier-regjeringen er Frankrikes første nasjonale regjering siden det nazikollaborerende Vichy-regimet, som baserer seg ytre høyre-støtte. Dette avslører den politiske fallitten til Jean-Luc Mélenchon og hans Nye folkefront (NFP). NFP inngikk en valgallianse med Macron, angivelig for å forhindre RN fra å komme til makten, bare for at Macron skulle tråkke på valgresultatene og utpeke en ytre høyre-regjering til makten.

I den grad millioner av arbeidere stemmer på RN, må det dessuten bemerkes at Le Pens uttalelser avslører hennes partis ultrareaksjonære politikk, som hun har forsøkt å nedtone for å vinne stemmer. Partiet hennes arbeider imidlertid i den politiske tradisjonen skapt av Vichy-regimet. Det besørger støtte til en allment hatet president som styrer mot folket, arbeider for å kutte pensjoner, støtte det israelske genocidet i Gaza, og presser på for fransk militær intervensjon i Ukraina mot Russland.

I La Tribune gikk Le Pen lange veier for å forklare at hun ville stabilisere og støtte Barnier-regjeringen. Hun understreket at RNs intensjon ikke var å skape en hindring for den nye regjeringen, og forklarte at hennes «ønske ikke var å forårsake en blokkering». Hun la til: «Om vi hadde ønsket det ville vi ha gjort som Den nye folkefronten og truet med mistillit mot alle. Det er ikke vår sinnstilstand.»

RN-president Jordan Bardella sa på samme måte til fjernsynskanalen TF1 lørdag kveld, hvor han lovet at RN ikke ville skape politisk ustabilitet ved å blokkere Barnier-regjeringen. Bardella sa han ikke ønsket å delta i «institusjonell uorden og demokratisk kaos» ved å fremme mistillitsforslag mot den kommende regjeringen, som han hevdet han ikke hadde hatt «noen direkte diskusjoner med.»

Dannelsen av det som nå åpenbart er en ytre høyre-regjering i Frankrike, utgjør en fullstendig avsløring av Mélenchons og NFPs fallitt, der hele den franske styringsklassen snur seg raskt og skarpt til høyre. Dette bekrefter advarslene fra WSWS om NFPs pro-imperialistiske program og borgerlige og sosiale middelklassebase. NFP-programmet forfektet faktisk høyreorienterte tiltak som å støtte NATOs krig mot Russland og styrkingen av etterretningsbyråer og militærpolitiet i Frankrike.

Macron utlyste i juni hastige valg i håp om å sikre flertall for å danne en høyreorientert regjering eller en ytre høyre-regjering av RN. Han hadde som målsetting å føre reaksjonær politikk mot arbeiderklassen, intensivere fremmedfiendtlige tiltak mot immigranter og eskalere den USA-NATO-ledede krigen mot Russland. Det motsatte skjedde imidlertid på grunn av folkelig opposisjon mot Macron, «de rikes president». NFP – en allianse av det borgerlige Sosialistpartiet (PS), stalinistene, De grønne og Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI) – kom best ut.

Jean-Luc Mélenchons NFP vant den 7. juli 182 seter i Nasjonalforsamlingen. Macrons koalisjon Ensemble fulgte på andre plass med 163 seter, mens ytre høyre-partiet Nasjonal samling (RN) oppnådde 143 seter, hovedsakelig fordi NFP støttet Ensemble-kandidater for å forhindre en RN-seier i andre valgrunde.

Arbeidere stemte for NFP for å hindre RN fra å ta makten. NFPs valgkamp for Ensemble-kandidater betydde imidlertid at Den nye folkefronten effektivt hjalp Macron med å bygge hans koalisjonsregjering med nyfascistene.

Macron nektet imidlertid å nominere en NFP-kandidat til statsminister, og etter å ha holdt hemmelige samtaler med RN-representanter, ventet han i stedet syv uker før han til slutt utnevnte Barnier til å lede en høyreorientert minoritetsregjering støttet av RN. Dette reaksjonære resultatet er produktet av den gjentatte undertrykkingen av klassekampen av NFP og dens allierte fagforeningsbyråkratier.

I fjor så millioner protestere mot Macrons upopulære pensjonsreform, som hevet pensjonsalderen til 64 år for å finansiere Frankrikes krigsøkonomi. På den tiden fant meningsmålinger at to tredjedeler av befolkningen støttet en generalstreik for å fjerne Macron fra makten. Et overveldende flertall av befolkningen er på samme måte imot planene om å utplassere franske bakketropper til den NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina. Fagforeningsbyråkratiene, Mélenchon, PCF og deres allierte avblåste til slutt alle protestene mot nedskjæringene, og tillot dem å passere.

I år, etter 7. juli-valgene, nektet Melenchon å mobilisere arbeiderklassen mot Macrons nekting av å respektere valgresultatene. NFP kalte ikke en eneste streik over dette anliggendet hele sommeren, som ga Macron tid til å planlegge installeringen av en ultrahøyre-regjering. NFP kalte bare én demonstrasjon, den 7. september, etter at Macron helt forutsigbart valgte en høyreorientert operatør, Barnier, til statsminister.

I hans intervju med TF1 sist fredg forsikret Barnier at den utøvende greina tar fatt på en «ny æra». Eksministeren og EUs Brexit-forhandler hyllet hans egne «forhandlingsevner, evne til å forene mennesker, respekt for andre, og oppmerksomme lytting» som grunner for hans utnevnelse.

På spørsmål om fjorårets pensjonskutt, som han har til hensikt å fortsette med nye kutt i år, uttrykte Barnier hans ønske om å «initiere en dialog» for å «forsterke» reformen, og la til: «Jeg vil åpne debatten om hvordan man kan forbedre denne loven for de mest sårbare menneskene, og jeg vil gjøre det sammen med arbeidslivets parter.» Dette er et signal om at fagforeningsbyråkratiene knyttet til NFP for tiden forbereder samtaler med Barniers ytre høyre-regjering om nye sosiale kutt målrettet mot arbeiderne.

Macron, så vel som hele styringsklassen, blir diskreditert. Søndag, da han deltok på sluttseremonien for De paralympiske leker i Paris, ble han buet av tusener.

Opposisjonen mot styringsklassens legitimering av ytre høyre-diktatur kan imidlertid ikke ledes av den råtne Nye folkefronten NFP og Mélenchon, som i flere tiår har vært et redskap for fransk imperialisme, og er fiendtlig innstilt mot arbeiderklassens interesser. Forsvaret av sosiale og demokratiske rettigheter og kampen mot genocid og krig krever byggingen av en bevegelse i arbeiderklassen som slåss for sosialisme mot pseudo-venstre-krefter som Mélenchon.