Erdoğan ønsker al-Sisi velkommen til Tyrkia for første gang i skyggen av genocidet i Gaza

Egypts president Abdel Fattah al-Sisis besøk i Tyrkia sist onsdag var Slakteren i Kairos første offisielle besøk i landet siden hans blodige kupp i 2013. Han og Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan møttes for første gang på over et tiår i Kairo i februar i år.

Erdoğan hadde inntil nylig fordømt kuppet som avsatte Egypts valgte president Mohamed Morsi, et medlem av Det muslimske brorskap, og nektet å møte al-Sisi. Morsi ble avsatt i juli 2013 i et kupp ledet av al-Sisi, som da var sjef for generalstaben. Erdoğan, som hadde en nær relasjon til Morsi, var en av lederne som reagerte sterkest på kuppet, og relasjonene mellom Ankara og Kairo nådde et bristepunkt.

Nå tar Erdoğan og al-Sisi skritt for å styrke deres tilknytninger midt under Israels USA-NATO-støttede genocid i Gaza, som sprer seg til Vestbredden, og forberedelser for krig mot Iran.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, til høyre, håndhilser på den egyptiske presidenten Abdel Fattah el-Sisi under en bilateral signaturseremoni i presidentpalasset i Ankara, onsdag 4. september 2024 [AP Photo/Francisco Seco]

Erdoğan og al-Sisi diskuterte spenninger rundt Gaza, Libya og energiressurser i det østlige Middelhavet. Erdoğan sa: «Tyrkia og Egypt har en felles holdning til Palestina-anliggendet. Termineringen av genocidet som har pågått i 11 måneder, umiddelbar etablering av en permanent våpenhvile og den ubehindrede strømmen av humanitær bistand fortsetter å være våre prioriteringer.»

Han la til: «Vi er fast bestemt på å styrke våre konsultasjoner med Egypt, som vi har lignende tilnærminger og mål med på et breit spekter av anliggender. Vi vil, inshallah, ha et tettere samarbeid i perioden framover. Vi vil styrke våre mangefasetterte relasjoner på en vinn-vinn måte.»

Al-Sisi understreket «enheten av Egypt og Türkiyes posisjoner angående kravet om en umiddelbar våpenhvile, avvisingen av den nåværende israelske eskaleringen på Vestbredden, og oppfordringen til å starte en vei som oppnår det palestinske folkets ambisjoner om å etablere sin uavhengig stat med grensene fra 1967, med ‹Øst-Jerusalem› som hovedstad.»

Til tross for deres hyklerske retoriske uttalelser, er regimene i Tyrkia, et NATO-medlem, og Egypt, som har tette militære og strategiske tilknytninger til amerikansk imperialisme, i realiteten medskyldige i Israels genocidale krig mot det palestinske folket.

Erdoğan-regjeringen fortsetter å formidle Aserbajdsjans forsyning av olje, som fôrer Israels krigsmaskin, og å autorisere operasjonen av USA-NATO-baser i Tyrkia, som besørger Israel etterretning.

Al-Sisi, som har tette tilknytninger til Israel, spiller en avgjørende rolle i å holde folket i Gaza fanget og frarøve dem mat, medisinsk utstyr, elektrisitet, vann og drivstoff ved å stenge grenseovergangen til Rafah.

Det er imidlertid også bekymring innen styringsklassen i begge land at deres interesser kan bli skadet av spredningen av den genocidale krigen til hele Midtøsten. Samtidig er de under press fra antiimperialistiske og antisionistiske sentimenter som er utbredt blant folket i Tyrkia og Egypt.

USS Wasp (LHD-1), et amerikansk amfibisk angrepsskip, la forrige mandag til kai ved havna i Izmir. USS Wasp er et av to amerikanske amfibiske angrepsskip sendt til regionen av Biden-administrasjonen for å beskytte Israel. Skipet har vært i det østlige Middelhavet siden den 1. juni, og gjennomførte nylig felles transittøvelser med tyrkiske marinefartøy.

Mens denne utviklingen, som avslører Erdoğan-regjeringens medvirkning til genocidet, skapte harme blant folket, ble en amerikansk soldat i sivile klær mandag konfrontert i Izmir. Ei gruppe omringet ham og trakk en pose over hans hode. Ti medlemmer av Det tyrkiske ungdomsforbundet (TGB), som er tilknyttet det maoistiske, tyrkiske nasjonalistpartiet Vatan og de facto støtter Erdoğan for hans såkalte «antiimperialistiske» politikk, ble arrestert for denne handlingen.

Opptrinnet var ment som hevn for en hendelse som fant sted den 4. juli 2003 i Sulaymaniyah, Irak. Den dagen raidet amerikanske soldater hovedkvarteret til den tyrkiske spesialstyrkekommandoen og tok med seg tyrkiske soldater til Bagdad for avhør. Hendelsen fant sted etter at det tyrkiske parlamentet avviste bruken av tyrkisk territorium for USAs invasjon av Irak.

Tyrkia og Egypt var også i en tvist om Libya og maritime grenser i det østlige Middelhavet. De støttet rivaliserende fraksjoner i borgerkrigen som brøyt ut etter imperialistoffensiven som i 2011 styrtet regimet til president Muammar Gaddafi, og kom til slutt til randen av direkte militær konfrontasjon i 2020.

Ankaras avtale i 2019 med myndighetene i Tripoli, Government of National Accord (GNA), spilte en viktig rolle i dette. Som World Socialist Web Site den gang forklarte: «Al-Sisis planer om at Egypt skal bli et eksportknutepunkt for Europa, etter å ha signert en avtale med Kypros i 2018 om å bygge en rørledning til deres Afrodite-felt, har blitt forhindret av Tyrkias GNA-avtale i Tripoli i november 2019. Denne avtalen, til gjengjeld for Ankaras militære støtte, avgrenset de maritime grensene mellom de to landene, og utvidet Tyrkias territorialfarvann enormt – som også ble hevdet av Hellas og Kypros – og benektet påstandene fra Kreta, Rhodos og andre øyer.»

Pådriveren for å fremme det tyrkiske borgerskapets interesser i olje- og gassreservene i det østlige Middelhavet har tvunget Erdoğan til å ta skritt for å normalisere relasjonene til Israel, som han gjentatte ganger har beskrevet som en «terroriststat», og med al-Sisis Egypt, som han har fordømt sterkt. Oppstanden den 7. oktober og det israelske genocidet i Gaza undergravde i en viss grad denne prosessen, men arbeidet med å forbedre relasjonene mellom Egypt og Tyrkia har fortsatt.

De tyrkiske og egyptiske regimene forfekter en såkalt «tostatsløsning» i Palestina basert på 1967-grensene, og anser den korrupte Palestinske myndigheten, ledet av den forhatte Mahmoud Abbas, som det palestinske folkets legitime representant.

Medskyldigheten til Ankara og Kairo, som andre regimer i regionen, i Gaza-genocidet og deres tette kollaborering med USA og NATO understreker at kampen mot imperialisme og sionisme bare er mulig gjennom den uavhengige politiske mobiliseringen av Midtøstens og den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program mot krig.

Loading