President Recep Tayyip Erdoğan sa søndag i hans hjemby Rize at Tyrkia kan intervenere militært mot Israel for å «beskytte palestinerne».

«Vi burde være veldig sterke, sånn at Israel ikke kan gjøre den slags mot Palestina. Akkurat som vi entret Karabakh, akkurat som vi entret Libya, vi kan gjøre tilsvarende til dem. Det er ingen grunn til ikke å gjøre det. Vi må være sterke for å ta disse skrittene.»

Israels utenriksminister Israel Katz responderte på X: «Erdoğan følger i Saddam Husseins fotspor og truer med å angripe Israel. Han burde huske hva som skjedde der og hvordan det endte.» Iraks tidligere president, Saddam Hussein, ble i 2006 henrettet etter USAs invasjon av Irak.

Det tyrkiske utenriksdepartementet responderte på Saddam Hussein-analogien med en Hitler-analogi: «Akkurat som slutten på den genocidale Hitler kom, så vil det også bli slutten på den genocidale Netanyahu. Akkurat som de genocidale nazistene ble holdt ansvarlige, vil de som søker å ødelegge palestinerne også bli holdt ansvarlige. Menneskeheten vil stå med palestinerne. Dere vil ikke være i stand til å ødelegge palestinerne».

Den farlige eskaleringen mellom de israelske og tyrkiske borgerskapene, to reaksjonære allierte av USA-NATO-imperialismen, er en advarsel om at det USA-NATO-støttede israelske genocidet i Gaza kan føre til en krig over hele Midtøsten. Mens USA bruker Gaza-genocidet som et springbrett for å eskalere en regional krig mot Iran og landets allierte, er Israel i gang med forberedelser for en kontraoffensiv i Libanon.

Erdogans uttalelse følger Israels statsminister Benjamin Netanyahus tale til den amerikanske Kongressen den 24. juli, og Kinas vertskap for en avtale mellom palestinske organisasjoner.

I hans uttalelse lørdag om Netanyahus besøk til Washington målrettet Erdoğan både USA og Israel, og sa: «Forleden dag observerte vi alle de skammelige scenene i det amerikanske Representantenes hus. Ærlig talt, vi skammet oss over det vi så der, i menneskehetens navn... Å rulle ut den røde løperen for en som Netanyahu, det å gå enda lenger og appludere hans løgner inntil deres håndflater svulmet, er en vesentlig abdikasjon av fornuft for Amerika.»

Forrige uke møttes 14 palestinske organisasjoner, deriblant Hamas og Fatah, i Beijing og signerte «Beijing Erklæringen». Ifølge avtalen, der ikke Ankara spilte noen rolle, skal alle organisasjoner forenes under paraplyen av Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), ledet av Mahmoud Abbas, og det skal dannes en midlertidig regjering for nasjonal forsoning.

De palestinske myndighetenes president Abbas ble invitert til Tyrkia, for å sammenfalle med Netanyahus besøk i USA. Erdoğan responderte på Abbas’ avslag på å akseptere denne invitasjonen med å si: «Mr. Abbas, som ikke kom selv om vi inviterte ham, burde først be oss om en unnskyldning.»

I Tyrkia, som har NATOs nest største hær og er vertskap for ei rekke USA-NATO-baser, har Erdoğan-regjeringens respons på Gaza-genocidet vært preget av hykleri. Regjeringens første reaksjon etter den 7. oktober var en av forsiktighet og tilbakeholdenhet. Den oppfordret til en våpenhvile og inviterte den israelske staten og Hamas til bordet.

Hendelsene den 7. oktober har undergravd normaliseringsprosessen med Israel som Tyrkia har forfulgt de siste årene, basert på interesser i naturgassressursene i det østlige Middelhavet. Ankara frykter også for at landet kan bli dratt inn i en krig mot Iran, som vil skade det tyrkiske borgerskapets interesser, på grunn av amerikansk imperialismes pådriver for å dominere Midtøsten.

Det offentlige forlangendet om å stoppe handel med Israel ble fram til mai vedvarende avvist og ignorert av regjeringen. Midt under genocidet i Gaza opprettholdt regjeringen diplomatiske og økonomiske relasjoner med Israel i lang tid og godkjente utvidelsen av NATO, som støtter genocidet, ved å akseptere Sverige som medlem. I Tyrkia, hvor flertallet av befolkningen har antiimperialistiske og antisionistiske sentimenter, var dette en faktor i det massive nederlaget for Erdoğans Parti for rettferdighet og utvikling (AKP) i valgene 31. mars.

Selv om Erdoğan har kuttet handel med Israel og skjerpet hans retorikk i møte med et tilbakeslag, fortsetter USA-NATO-baser i Tyrkia å støtte Israel. Dessuten fortsetter Tyrkia å være mellomledd for Aserbajdsjans avgjørende oljeleveranser til Israel.

Erdoğans trussel om militær intervensjon mot Israel kommer på et tidspunkt med voksende sosial opposisjon mot levekostnadene og utarming hjemme. Med en offisiell årlig inflasjon per juli på over 70 prosent intensiverer Erdoğans regjering innstrammingstiltakene. Den har nektet å heve minstelønna, lønningene til omtrent halvparten av alle arbeidere. Ifølge en undersøkelse fra Asal Research sa 64,6 prosent av de spurte at «levekostnadene» var det viktigste problemet i Tyrkia.

Uansett, Erdogans trussel om å intervenere i Israel, slik han gjorde i Libya og Nagorno-Karabakh, burde ikke anses som tomt prat. Aserbajdsjan organiserte i fjor en militæroperasjon i det armensk-kontrollerte Nagorno-Karabakh. Den operasjonen, utført med tyrkisk kommando og våpenstøtte, resulterte i at Aserbajdsjan tok full kontroll over regionen.

Tyrkia støttet NATOs imperialistintervensjon i Libya i 2011 og bidro til den ved å åpne landets baser i Izmir og Incirlik. Landet besørget deretter politisk og militær støtte til den Tripoli-baserte regjeringen, Government of National Accord (GNA).

I 2019 signerte Tyrkia og GNA avtaler om militær bistand og markeringen av maritime grenser. Memorandumet signert mellom Ankara og Libyas GNA gjør krav på strekninger av det østlige Middelhavet som en eksklusiv økonomisk sone (EEZ), deriblant farvann utenfor Kypros, den greske øya Kreta og Egypt, i tillegg til offshore olje- og naturgassreserver for hundrevis av milliarder dollar. Memorandumet satte Tyrkia opp mot Israel og Hellas for kontroll over energireservene i det østlige Middelhavet.

Dette er ikke første gang Israel og Tyrkia står på randen av militær konflikt. Israels angrep i 2010 på skipet Mavi Marmara, som fraktet humanitær bistand til Gaza, og som drepte ni tyrkiske og en amerikansk statsborger, brakte relasjonene mellom de to landene til et bristepunkt.

Måten å stoppe det israelske genocidet i Gaza og dets eskalering til en Midtøsten-dekkende krig er å forene arbeiderklassen i en sosialistisk antikrigsbevegelse for å ta makten, på tvers av hele Midtøsten og internasjonalt, mot imperialismen og dens regionale stedfortredere.