Det er økende bekymring i den kinesiske regjeringens lederskap for hvorvidt økonomien vil oppnå det offisielle vekstmålet på «rundt 5 prosent» i år – og det med god grunn.

Ei rekke datautgivelser, noen av dem som går måneder tilbake og enda lenger, peker på deflasjonstrender, oppbremsende forbrukerutlegg og fallende produksjonsvolumer.

Tall for august utgitt av National Bureau of Statistics (NBS) viste at industriproduksjon og detaljomsetning hadde kommet inn lavere enn forventet. Industriproduksjonen vokste med de laveste ratene siden mars, mens detaljhandelen hadde sin nest laveste måned for året.

NBS sa «generelt sett fungerte økonomien jevnt i august», men bemerket at økonomisk aktivitet «fortsatt står overfor mange vanskeligheter og utfordringer i sin fortsatte bedring», på grunn av det ugunstige ytre miljøet og «utilstrekkelig» innenlandsk etterspørsel.

Industriproduksjonen økte med en år-til-år rate på 4,5 prosent sammenlignet med 5,1 prosent i juli, mens detaljhandelen økte med 2,1 prosent sammenlignet med en økning på 2,7 prosent i juli.

Investeringene i anleggsmidler vokste med 3,4 prosent fra januar til august, men med den laveste raten siden desember i fjor. Boligbyggingens utviklingen falt imidlertid faktisk med 10,2 prosent, mens salget av nye næringsbygg, regnet i kvadratmeter, var ned med 18 prosent.

Raymond Yeung, sjeføkonom for Greater China fra ANZ Banking Group, sa at Kinas vekstmomentum hadde «avtatt raskt de siste månedene» og sannsynligvis vil falle under målet med så mye som 0,5 prosent.

«August-dataene utelukker i utgangspunktet sjansen til å nå det offisielle vekstmålet på 5 prosent i 2024, med mindre det øverste lederskapet er villig til å lansere ei bazooka-stimuleringspakke.»

Andre kommentarer var i samme gata. Et notat utstedt av Lynn Song, sjeføkonom for Større Kina ved ING Bank, sa at på slutten av tredje kvartal «er tiden i ferd med å renne ut for å innføre tiltak for å styrke økonomien blant mange motvinder».

En av disse motvindene ble identifisert av Goldman Sachs. I et forskningsnotat sa investeringsbanken at eksportene var opp med 14 prosent i løpet av året, men Kina ville møte økte tollsatser hvis det ble ytterligere ekspansjon.

«Kina må kanskje stimulere innenlandsk etterspørsel for å balansere risikoen for at nye tollsatser trekker veksten ned og forverrer deflasjonen,» sa notatet.

Bekymringene i det øverste lederskapet over den forverrende oppbremsingen ble reflektert i bemerkninger levert på slutten av en tale av president Xi Jinping sist torsdag på et seminar om økologisk utvikling.

Ifølge rapporter i statmedia sa han at myndighetspersoner måtte «strebe for å oppnå de helårlige økonomiske og sosiale utviklingsmålene.»

«Alle regioner og departementer må omhyggelig implementere alle de vesentlige økonomiske initiativene og tiltakene som ble introdusert av Sentralkomitéen og levere på de økonomiske oppgavene for tredje og fjerde kvartal.»

Dette ble generelt tolket som å formane myndighetene til å oppnå målet, men det ble bemerket at Xi brukte uttrykket «strebe for å oppnå» i stedet for å oppfordre dem til «resolutt» å oppfylle målene, slik det ble sagt i en uttalelse fra Politbyrået i juli. Dette kan bety en nedgang i tilliten til at de ville bli møtt.

Uansett, det er ingen tvil om at oppbremsingen skaper betydelig bekymring knyttet til anliggendet om sosial og politisk stabilitet. Det kinesiske lederskapet pleide å hevde at en vekstrate på minst 8 prosent var nødvendig for å oppnå dette målet. Det målet har for lengst passert, og det er en kamp å oppnå 5 prosent, med få utsikter til en større snuoperasjon i framtiden.

For å forstå den fulle betydningen av vekstoppbremsingen må den settes inn i sin historiske kontekst.

I kjølvannet av den brutale undertrykkingen av arbeiderklassen i 1989 – det mest offentlige uttrykket som var massakren på Den himmelske freds plass den 4. juni, men som strakte seg ut langt breiere – fortsatte regimet med fullskala kapitalistisk restaurering.

Det kalkulerte at kapitalistoligarkiets grep kunne opprettholdes forutsatt at det ble besørget økonomisk vekst. Utsiktene til sosial og økonomisk framgang ville gi det en viss legitimitet i befolkningens øyne.

Den strategien nøt en viss grad av suksess i en periode da Kina ble plattformen for billig arbeidskraft for globale selskaper, men regimet kalkulerte uten motsetningene i det globale kapitalistsystemet, som det forsøkte å integrere seg inn i.

Mens historien om kapitalistisk restaurering i den tidligere Sovjetunionen og Kina er svært forskjellig, hadde de politiske representantene for begge oligarkiene visse fellestrekk.

Det russiske regimet under Putin mente det kunne integreres fredelig inn i den kapitalistiske «familien av nasjoner», og at analysen av imperialismen utviklet av Lenin og Trotskij var en fiksjon og marxistisk myteskaping. Dets motstykke i Kina mente det kunne nyttiggjøre seg den kapitalistiske globale markedsøkonomiens beskyttelse.

For en tid falt dette perspektivet sammen med imperialistmaktenes interesser. Kinesisk tilslutning til Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble aktivt promotert av Clinton-administrasjonen i USA og ratifisert under presidentskapet til George W. Bush.

Som Lenin hadde forklart blir imidlertid enhver relativ likevekt oppnådd under imperialismen alltid forpurret av endringer i det økonomiske grunnlaget. I dette tilfellet, der det startet under Obama-administrasjonen og dens «vippe til Asia», ble Kinas økonomiske framvekst i tiltakende grad ansett som en trussel mot USAs globale dominans og måtte stanses.

Det siste halv-annet-tiåret har sett en stadig tiltakende økonomisk krig mot Kina kombinert med ei strammere løkke av militære allianser som forberedelse for krig – del av den stadig dypere globale offensiven fra USA.

Etter det globale finanskrasjet i 2008, som førte til tapet av 23 millioner arbeidsplasser, erkjente det kinesiske regimet at en ny økonomisk kurs måtte utvikles. Det lanserte et massivt stimuleringsprogram basert på eiendoms- og infrastrukturutvikling, men dette har nå gått sin gang og er ikke lenger levedyktig på grunn av de høye gjeldsnivåene.

Xi-regimet har siden vendt seg til det det kaller utviklingen av «produktive krefter av høy kvalitet» basert på avansert teknologi og eksport av høyteknologiske produkter til resten av verden. Her har håpet om fredelig integrering inn i den kapitalistiske arbeidsdelingen blitt møtt med eskalerende forbud mot eksport av avanserte halvlederdatabrikker til Kina, og nå hevingen av tollbarrierer mot landets egne eksporter, først av USA, men som nå får følge av andre land.

Det kinesiske oligarkiet, med utgangspunkt i Mao, som var banebryter for tilnærmingen til imperialismen, videreført og utdypet av hans etterfølgere, har promotert illusjonen at det er en vei framover på den kapitalistiske utviklingsveien, såkalt «sosialisme med kinesiske særtrekk».

Den kinesiske arbeiderklassen og massene blir i økende grad konfrontert med alle anliggendene de konfronterte i 1949 bare på et høyere nivå – nødvendigheten av å omvelte kapitalismen og dens kinesiske agenturer, for å gå videre fram mot genuin sosialisme.