Frankrikes president Emmanuel Macron avsluttet tirsdag et to-dager-langt statsbesøk i Marokko, en tidligere fransk og spansk koloni. Han presenterte det marokkanske monarkiet et tilbud om å tjene som fransk imperialismes viktigste allierte og politiske instrument i Vest-Afrika, der spenningene raskt eskalerer mellom Frankrike og dets NATO-allierte på den ene siden og Russland, Kina og Iran på den andre.

NATO-Russland-krigen som har ødelagt Ukraina har også spredt seg til Vest-Afrika, i kjølvannet av fransk imperialismes ydmykende tilbaketrekking i 2022 fra den ni-år-lange krigen i Mali. Da masseprotester tvang franske tropper til å forlate Mali, Niger og Burkina Faso, søkte disse regimene tettere militærbistand fra Russland og økonomiske tilknytninger med Kina. Fransk imperialisme står overfor den største krisa i sin posisjon i sitt tidligere afrikanske koloniimperium siden avkoloniseringen og Frankrikes blodige kriger mot Algerie og Kameruns uavhengighet på 1950- og 1960-tallet.

Macrons reise hadde som siktemål å reversere denne akselererende kollapsen av hans regjerings innflytelse, samtidig med en økende radikalisering av masser av arbeidere og ungdommer i Afrika. På tirsdag, der han talte for parlamentet i den marokkanske hovedstaden Rabat, tilbød han Marokkos kong Mohamed VI et «nytt strategisk rammeverk» for fransk-marokkanske relasjoner.

Dette «strategiske rammeverket» er et forslag om å bruke Marokko som en kilde til billig kvalifisert arbeidskraft, og logistikk for å underbygge franske selskapers profitter og øke fransk imperialismes innflytelse i omstridte områder av Sahel og Vest-Afrika breiere sett.

Macron understreket at det ville gjøre Marokko til «det første landet utenfor EU som vi ville engasjere oss så intensivt med». Han kunngjorde «opptil € 10 milliarder» i investeringer fra franske selskaper. Disse inkluderer Alstom i en høyhastighetsjernbanelinje Tanger-Marrakech, planer for samarbeid om solenergi og hydrogen, et anlegg i Marokko av flymotorprodusenten Safran, og ei containerhavn ved Nador West Med for operasjon av det franske rederiet CGM-CMA.

Disse planene bærer også stempelet av den eskalerende globale krigen. Denne «integreringen av verdikjeder», hevdet Macron, ville beskytte Europa og Afrika fra «fragmenteringen av internasjonal handel», der NATO-landene isolerer Russland og Iran fra den amerikanske dollaren og euro, og pålegger Kina handelskrigstollsatser. Macron understreket i hans tale at Marokko kan bli en «plattform», et «verktøy» eller en «enkelt vei» mellom Europa og Afrika.

Marokkanske tjenestemenn hadde tidligere i år annonsert en plan om å stille Marokkos «veier, havner og jernbaneinfrastruktur» til disposisjon for Burkina Faso, Mali, Niger og Tsjad. Prosjektet hadde ikke, inntil nå, fått stor oppmerksomhet i Frankrike. Ikke bare kan disse landene allerede eksportere deres varer via havner i Dakar i Senegal, Abidjan i Elfenbenskysten, Cotonou i Benin eller Lomé i Togo, men dette prosjektet ville kreve store investeringer i transportinfrastruktur både i Mauritania og Marokko.

Mauritanske myndigheter skal ha nektet å godkjenne prosjektet: Det ville føre til at Marokko bygger havneinfrastruktur i den omstridte regionen Vest-Sahara, som Marokko gjør krav på, men hvor regimet i Algerie støtter pro-uavhengighet Polisario-fronten.

Macron skrev imidlertid i juli et brev til kong Mohammed VI, der han offisielt støttet Marokkos krav på regionen. «Nåtiden og framtiden til Vest-Sahara er innskrevet i konteksten av marokkansk suverenitet,» uttalte Macron i brevet, og oppfordret til en «rettferdig, holdbar og forhandlet løsning» for å bli utviklet i FN. Franske diplomater rapporterte at Algeries president Abdelmadjid Tebboune følte seg «forrådt» av brevet, og Tebboune kansellerte deretter hans planer for et statsbesøk til Frankrike i år.

Nå utarbeider den marokkanske kong Mohamed VI planer for et statsbesøk til Paris neste år, for 70-årsmarkeringen av uavhengighetstraktaten fra 1955 mellom Marokkos kong Mohammed V og den franske regjeringen, som den gangen førte en blodig krig mot Algeries befolkningen.

Det Macron foreslår er ikke en plan for økonomisk utvikling, men for den imperialistiske plyndringen av regionen. Den har som siktemål å gjenvinne terreng fransk imperialisme har tapt til Russland, Kina og andre utviklingsland midt under masseprotester mot dens tilstedeværelse i Sahel-landene, og midt under masseopposisjon i den afrikanske befolkningen mot NATO-krigen mot Russland og Gaza-genocidet. Macrons plan har ikke bare som siktemål å bane vei for en retur av franske tropper, men også å fortsette krigen de europeiske maktene fører mot den afrikanske arbeiderklassen.

Macron indikerte faktisk at det ikke ville bli noe opphør i krigen mot afrikanske migranter, der mer enn 20 000 har druknet siden EU blokkerer redningsaksjoner i Middelhavet. «Vi trenger flere resultater» på utvisninger av marokkanske immigranter fra Frankrike, sa Macron til marokkanske tjenestemenn, og la til at dette «for mange franskmenn utgjør et av de viktigste kravene». Han oppfordret til en «kamp mot alle former for menneskehandel», som «infiserer vårt territorium, og krever svært tett og enda raskere juridisk koordinering».

I en gjenytelse til den marokkanske kongen sa Macron at Frankrike ville være åpent for «sirkulasjonen» av «talenter» på begge sider av Middelhavet, for å «nære begge breddene med deres intelligens og felles planer». Det vil si, franske selskaper vil gå med på å velge og vrake hvilke fagarbeidere de vil tillate, så lenge det er i tråd med Macron og EUs antimigrantpolitikk.

NATO-Russland-krigen i Ukraina sprer seg forøvrig raskt over Vest-Afrika. Dette kom åpent fram etter det blodige nederlaget Malis regjeringstropper og den russiske Wagner-gruppa led i juli ved Tinzaouatène for hendene på Al Qaida-tilknyttede etniske Touareg-militser. Ukrainske tjenestemenn skapte store diplomatiske hendelser ved å skryte av at de hadde besørget terroristgrupper med etterretning nødvendig for å drepe dusinvis av maliske og russiske tropper.

Ukrainas ambassadør til Senegal, Yuri Pyvovarov, re-postet en video fra den ukrainske militære etterretningsoffiseren Andriy Yusov, som sa: «Det faktum at opprørere mottok den nødvendige etterretningen som tillot dem å utføre en operasjon mot de russiske krigsforbryterne, har allerede blitt observert av hele verden. Vi vil selvfølgelig ikke røpe detaljene. Mer informasjon vil komme herfra, også.»

Først brøt Mali og deretter Niger og Burkina Faso i august deres diplomatiske relasjoner med Ukraina. Senegals regime, selv om det er nært NATO-alliansen, følte seg tvunget til å kalle Pyvovarov inn på teppet til det senegalesiske utenriksdepartementet for formelt å irettesette ham for hans uttalelser, og for å understreke Senegals opposisjon mot støtte for terroristgrupper i Mali.

Sahel-Marokko transportinfrastrukturplanen nå implisitt støttet av Macron er ikke et tilbud om å utvikle de best egnede transportnettverkene. Det er heller et tilbud om å innvilge Sahel-landene eksportruter fritatt fra sanksjonene som nabostater påla Sahel-landenes handel på Frankrikes forlangende, som del av landets kamp for å beholde grepet over sitt tidligere koloniimperium. Frankrike tvang Det økonomiske fellesskapet av vestafrikanske stater (ECOWAS) til å innføre lammende sanksjoner mot Mali, Burkina Faso og Niger etter at franske tropper forlot disse landene.

Sikkerhetsanalytikeren Sergey Eledinov sa til Le Monde: «Hub-arrangement er sårbare for endringer i de politiske vindene. Eksporter fra Burkina Faso, Mali og Niger sto overfor svært tunge sanksjoner etter regimeendringene der. For deres ledere, selv om veiene er lengre og transporten vil bli dyrere, gir det å få deres varer til å passere gjennom Marokko i det minste en viss garanti for å bli skjermet fra vestens og regionale organisasjoners luner.»

Afrikas økonomiske integrering, overvinnelsen av fattigdom og etniske og religiøse konflikter, og framveksten av genuint demokrati krever å forene arbeidere i kampen mot fransk imperialisme og dens NATO-allierte. Dette er også viktig for å stoppe NATOs globale eskalering mot krig med Russland og Kina. Det krever mobilisering og forening av arbeidere internasjonalt over hele Afrika, i allianse med deres klassebrødre og -søstre i NATO-landene, i en bevegelse mot imperialistkrig og for sosialisme.