Dagen etter at Den nye folkefronten (NFP) og det nyfascistiske partiet Nasjonal samling (RN) felte statsminister Michel Barniers regjering og angrep president Emmanuel Macron, gjennomførte flere partier i NFP en 180-graders endring av strategi. De grep ivrig Macrons invitasjon til NFP om å komme til presidentpalasset Elysée for samtaler, og erklærte seg åpne for å danne en regjering med Macron.
Macron og det franske politiske etablissementet haster til for å danne en regjering og få vedtatt et midlertidig budsjett før 2025 begynner. To partier i Jean-Luc Mélenchons Nye folkefront (NFP), big business Sosialistpartiet (PS) og det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF), har svart ivrig på Macrons invitasjoner til hele NFP om samtaler. De foreslår angivelig å forkaste deres løfter i NFP-programmet om mindre reformer og støtter dype innstramminger i bytte mot ministerposter.
Dette gjør det klart hvordan fallitten og den politiske korrupsjonen til kreftene promotert av media som «venstre» muliggjør framveksten av Marine Le Pens Nasjonal samling (RN), en alliert av den amerikanske fascistpresidenten Donald Trump og Israels genocidregime. Le Pen kan forutsigbart igjen avfeie NFP som «billige Guevara-klovner», og hevde at venstreorienterte partier rett og slett er korrupte verktøy for Macron og bankene, som er fiendtlige mot det franske folket, og oppfordre alle som avskyr Macron og NFP til å stemme på nyfascistene.
Hva Mélenchon angår, som med hans parti Ukuelige Frankrike (LFI) spilte den sentrale rollen i å danne NFP, er hele hans strategi for å håndtere den politiske krisa i oppløsing sammen med NFP selv. Han oppfordret til å danne en NFP-ledet regjering med Lucie Castets, en ukjent byråkrat fra finansdepartementet, som statsminister, og å nekte å tjene i en regjering under en statsminister fra Macrons parti. Men PS og PCF forflytter seg for å gjøre nettopp det.
Macron holdt torsdag kveld en fjernsynskringkastet tale til nasjonen i beste sendetid, hvor han ikke kom med noen unnskyldninger og signaliserte at han ikke ville gjøre noen endringer i hans politikk etter at Barnier ble felt. Han sa ingenting om hans pensjonskutt, hans oppfordring om å sende franske bakketropper til Ukraina for krig med Russland, og hans støtte for det israelske regimets genocid i Gaza, alt som et overveldende flertall av det franske folket opponerer mot. Snarere meldte han det sedvanlige arrogante forsvaret av hans massivt upopulære regjering.
Macron unnskyldte ikke å ha utlyst nyvalg den 7. juli som førte til et uavklart parlament og Barniers minoritetsregjering, og insisterte at det var nødvendig: «Jeg må innrømme at denne beslutningen ikke ble godt forstått. Mange mennesker klandret meg for dette, og jeg vet at mange fortsetter å gjøre det. Det er et faktum og det er mitt ansvar. Men ingen kan si jeg ved å gjøre det ikke ga det franske folket sjansen til å uttale seg. Jeg mener det var nødvendig.»
Han fordømte partiene som hadde stemt for å felle Barniers regjering. Han beskyldte dem for å prøve å fjerne ham, og hevdet at «det ytre høyre og det ytre venstre kom sammen i en antidemokratisk front. … De tenker ikke på dere, deres liv, deres vanskeligheter, det å komme til slutten av måneden, deres planer. La oss være ærlige. De tenker bare på én ting: det neste presidentvalget – å forberede det, provosere det, framskynde det. Med kynisme og, om nødvendig, en viss fornemmelse av kaos.»
Macron foreslo i stedet umiddelbart å utnevne en statsminister for raskt å sette sammen en regjering og få vedtatt et midlertidig budsjett for å berolige finansmarkedene. Han sa: «Dette er grunnen til at jeg i de kommende dagene vil utnevne en statsminister. Jeg vil gi ham i ansvar å danne en regjering av allmenn interesse, som representere alle de politiske kreftene i en bue som er tilstrekkelig brei til å danne en regjering, enten ved å delta i den eller si seg enig til ikke å felle den. Statsministeren vil måtte gjennomføre disse forhandlingene og danne en regjering for å tjene det franske folket.»
Olivier Faure, nasjonalsekretær for PS, gikk i går morges inn i samtaler med Macron i Elysée-palasset, der han erklærte at hans parti var åpent for å regjere med Macrons parti Renaissance (RE) og Barniers høyreorienterte parti Les Républicains (LR). «Jeg er beredt til å diskutere alt og se hva vi kan gjøre i løpet av en kort periode,» sa Faure. Spurt om han vil fortsette å kreve opphevelse av Macrons upopulære pensjonskutt sa Faure at han ikke ville det, og sa han er «ansvarlig» og «bevisst på at vi må finne penger» for å balansere budsjettet.
PCF-styreleder Fabien Roussel bekreftet at Det franske kommunistpartiet (PCF) også ville gå inn i regjering under Macron og skrote NFPs valgprogram. Der han foreslo å samarbeide med Macron for å «bygge en demokratisk og sosial pakt», sa han: «Vi er godt klar over at ingen koalisjon har et absolutt flertall.» Der han oppfordret til et «kompromiss» sa Roussel at PCF «ikke ville be om implementering av hele programmet» til NFP.
Roussel bekreftet i går kveld at Macron hadde invitert hele NFP til regjeringssamtaler i Elysée: «Jeg ble kontaktet av Emmanuel Macrons stabssjef, som spurte om vi er åpne for dialog. Jeg svarte at det er vi. Vi ble fortalt at vi skulle ha et møte på mandag.»
Marine Le Pen lovet, helt forutsigbart, å opponere mot både Macron og NFP og, om nødvendig, fortsette å få ned regjeringer som vedtar budsjetter som er uakseptable for RN.
Der hun hånet NFPs hastverk med å inngå allianser med Macron sa hun til Le Figaro: «Jeg er ikke opprørt over at jeg ikke ble invitert [til Elysée-palasset for samtaler med Macron]. Om jeg hadde blitt invitert, ville jeg blitt veldig bekymret. Jeg planlegger ikke å delta i et flertall rundt presidenten. … Det faktum at Sosialistpartiet selger seg for en tallerken linser er, ærlig talt, ikke veldig overraskende. At Republikanerne (LR) vil kunne befinne seg i regjering med Sosialistpartiet (PS) morer meg, derimot.»
Hun advarte: «Ingen må tro at mine hender nå er bundet. Jeg kan i stor grad stemme for et nytt mistillitsforslag» for å felle Macrons neste regjering. Det er voksende spekulasjoner i franske media om at gjentatte kollapser av Macrons regjeringer vil kunne tvinge ham til å trekke seg og utlyse et nytt presidentvalg der Le Pen kan stille.
At PS og PCF går til regjeringssamtaler med Macron understreker fallitten i Mélenchons beslutning om å inkludere dem i hans NFP, selv om det er allment kjent at de er bankenes verktøy som ved makten implementerer innstramminger og krig. Det blåser fullstendig i lufta strategien som Mélenchon så langt har lagt.
I et kort fjernsynsintervju på TF1 torsdag kveld forsvarte Mélenchon fellingen av Barnier og hevdet at LFI og NFP fortsatt har som mål å bygge en NFP-ledet Castets-regjering. Med henvisning til det faktum at NFP vant flest seter i Nasjonalforsamlingen i 7. juli-valgene, sa han: «Det er én organisasjon som desidert kom inn først: Den nye folkefronten. Det er en koalisjon, den hadde en kandidat. Denne kandidaten opprettholdes.»
LFI-koordinator Manuel Bompard postet i går en tweet som bekreftet at LFI hadde blitt kontaktet av Macron for regjeringssamtaler, men sa LFI ikke ville dra til Elysée-palasset på mandag: «Vi vil ikke selge ut programmet som alle NFPs representanter ble valgt på for å delta i regjering. Vi vil ikke regjere med partiene til presidenten og den tradisjonelle høyresiden, siden vi nettopp stemte for mistillitt til deres program.»
Hvorvidt eller ikke LFI selger ut de få mindre sosiale tiltakene i sitt program – som også oppfordrer til å sende franske tropper til Ukraina, og øke finansieringen av politi og spionbyråer – er ikke avgjørende. PS og PCF har effektivt skrotet programmet allerede. LFI, som gikk lange veier for å bevare disse diskrediterte partiene, trakk sine kandidater slik at PS, PCF og deretter Macrons parti kunne vinne seter i parlamentet, har endt opp med å bygge kreftene som skrotet programmet LFI hevder å forsvare.
Det vitner igjen om fallitten og den politiske stupiditeten til Mélenchon og LFI, og partiets periferi: krefter som det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA) eller den morenoistiske gruppa Révolution permanente.
Den neste regjeringens politikk vil provosere fram eksplosiv sosial opposisjon i den franske arbeiderklassen. Disse kampene vil imidlertid bli solgt ut i den grad de forblir under kontroll av krefter som NFP og frontens allierte fagforeningsbyråkratier. Det avgjørende spørsmålet er byggingen av en bevegelse nedenfra, på grunnplanet, basert på en sosialistisk kamp mot imperialistkrig, genocid, innstramminger og fascisme, med et perspektiv som i siste instans handler om å overføre makt til arbeiderklassen.