Tretten år etter at Obama-administrasjonen, sammen med dens regionale allierte, startet sin uopphørlige kampanje for å styrte regimet til Syrias president Bashar al-Assad ved hjelp av islamistiske stedfortrederstyrker, har den al-Qaida-tilknyttede militsen Hayat al-Sham (HTS) inntatt Damaskus.

Syria står nå overfor en reaksjonær, imperialistledet oppstykking der USA, Tyrkia og Israel hver forfølger deres egne interesser i landet.

Washington og Israels forsvarsstyrker (IDF) har utført hundrevis av luftangrep for å ødelegge Syrias militærbaser og våpenlagre og de til landets allierte, Iran, Hizbollah og Russland. Tyrkia-støttede syriske opposisjonsgrupper inntok Manbij og andre byer i Nord-Syria fra USA-støttede syriske kurdiske styrker, Syrian Defence Forces (SDF), mens SDF tok kontroll over Deir al-Zur og byens oljeinstallasjoner på den vestlige bredden av elva Eufrat. Israel inntok sikkerhetssonen på Syrias Golanhøyder og tilstøtende territorium i strid med folkeretten. Washington har understreket USAs forpliktelse til å beseire ISIS som har utført angrep på SDF i det østlige Syria – et signal om at de vil fortsette deres innsats for å få kontroll over det krigsherjede landet.

Utsiktene til fornyede kamper og oppstykkingen av landet kommer på toppen av den dødeligste konflikten i det 21. århundre.

Washington anvendte det syriske regimets dødelige undertrykkelse av antiregjeringsprotester i flere byer i mars 2011, over avtagende sosiale og økonomiske betingelser, selv om de rike ble rikere, som i Libya før det, som påskudd for en storstilt operasjon i forfølgelsen av sine geostrategiske interesser – mot et regime det lenge hadde opponert imot.

I et kor av moralsk forargelse fordømte FN, USA og EU alle Syrias tilslag, mens de kun utstedte proforma-kritikk av langt verre undertrykkelse i de allierte statene Bahrain og Jemen, midt under arbeiderklassens breiere oppsving i regionen, som ble kjent som Den arabiske våren.

CIA og Washingtons regionale allierte – Persiagulfens petro-monarker, Tyrkia og Israel – finansierte, sponset, trente og bisto ei påfølgende rekke islamistmilitser som deres stedfortredere for å utføre oppgaven med å avsette Assad. Disse sunni-sekteriske styrkene, der noen, som al-Nusra-fronten, var tilknyttet al-Qaida, ble latterlig hyllet som «revolusjonære».

Et mangfold av pseudo-venstre-grupper hastet til for å promotere disse kreftene som «revolusjonære». De gjorde ingen forsøk på å forklare hvem disse «revolusjonære» var – i mange tilfeller diskrediterte tidligere regimefigurer. De ignorerte klassekreftene som var involvert. De brydde seg ikke om å beskrive deres politiske program, eller forklare hvorfor føydale Persiagulf-despoter som forbyr all motstand mot deres styre hjemme, ville støtte en progressiv revolusjon i utlandet – enn si med støtte fra imperialistmaktene. Det enorme omfanget av disse reaksjonære styrkenes finansiering, gjennom CIA-programmer som seinere ble offentlige som Operation Timber Sycamore, framkom år seinere. Disse pseudo-venstre-gruppene omfavner nå Assad-regimets fall i hendene på disse islamistreaksjonærene i allianse med de som har finansiert og vært utøvere av genocidet i Gaza.

De støttet en krig der nesten 500 000 mennesker mistet deres liv, nesten halvparten av alle konfliktrelaterte dødsfall over hele verden i samme periode. Mens omfanget av konflikten avtok etter Russland og Irans intervensjon på det syriske regimets side, har intense kamphandlinger fortsatt i de nordlige og østlige delene av landet. I løpet av de 10 første månedene i fjor ble mer enn 450 sivile drept i konflikten.

Krigen desimerte de to hovedpilarene i Syrias økonomi, olje og landbruk. Selv om oljeeksporten var liten sammenlignet med andre land i Midtøsten, utgjorde den i 2010 rundt en fjerdedel av statens inntekter, mens matproduksjon bidro til landets BNP med et tilsvarende beløp. Regjeringen mistet kontrollen over de fleste av sine oljefelt til opprørsgrupper, deriblant ISIS og seinere de USA-støttede kurdiske styrkene. Internasjonale sanksjoner i 2011 begrenset oljeeksporten seriøst, der produksjonen i regimekontrollerte områder i fjor gikk ned til mindre enn 9 000 fat per dag (fra i 2010 på 380 000 bpd). Syria ble sterkt avhengig av importer fra Iran. Dette vil sannsynligvis bli begrenset nå som de USA-støttede styrkene har tatt kontroll over Bukamul-grensekryssingen inn i Irak. Elektrisitet har lenge vært mangelvare, med strømutkobling det meste av dagen. Det betyr at familier ikke har fungerende kjøleskap og må stå opp kl. 02:00 for å bruke deres vaskemaskiner.

Krigen ødela Syrias byer og infrastruktur, dets landbrukssystem og irrigasjonsnettverk, og etterlot en dødelig arv av ueksploderte artillerigranater, miner, klasebomber og annen ammunisjon på jordbruksland, i veikanter og i bygninger. En gang et lavere mellominntektsland som i 2011 plasserte seg på 68. plass i den globale BNP-rangeringen av 196 land, har Syria siden 2010 tapt mer enn halvparten av sitt BNP og falt til 129. plass, på nivå med De palestinske territoriene og Tsjad. Det rangerer nå som et lavinntektsland der familier sliter med å sette mat på bordet.

Rundt 5 millioner av landets befolkning på 21 millioner har forlatt landet. Ytterligere 7 millioner, en tredjedel av befolkningen, er internt fordrevne i Syria, hvorav mange bor i overfylte leirer og har mistet deres sivile papirer, land- og eiendomsdokumentasjon. Rundt 30 prosent av husholdningene har et fraværende familiemedlem på grunn av død, eller unge menn i aldersgruppa 20 til 40 år som har migrert.

Migrasjonen av noen av Syrias mest fagutdannede mennesker har etterlatt landet med reduserte offentlige tjenester, spesielt innen vannforsyning, sanitæranlegg og helsevesen, som setter flere og flere menneskers helse i fare. Syria har for tiden et aktivt kolerautbrudd. Tilbakevendende sykdomsutbrudd, vannbårne sykdommer, vaksinemangel og matmangel bidrar til økende underernæring.

Med mye av landets produksjonsfasiliteter ødelagt i krigen arbeider de fleste nå i den uformelle sektoren, med lave lønnsrater. Etter hvert som regjeringen trakk tilbake de begrensede subsidiene som var tilgjengelige for drivstoff og mat, ble familier stadig mer avhengige av pengeoverføringer fra familiemedlemmer som arbeider i utlandet. Samtidig som lønningene har falt, har de rikes formuer og inntekter vokst.

Mens ekstrem fattigdom var praktisk talt ikke-eksisterende i 2010, rammet den i 2022 mer enn 25 prosent av syrerne, 5,7 millioner mennesker. Basert på den internasjonale fattigdomsgrensa lever rundt 16,7 millioner mennesker – 70 prosent av befolkningen – i fattigdom. Mer enn 50 prosent av de ekstremt fattige bor i guvernatene Aleppo, Hama og Deir el-Zur, og de nordøstlige guvernatene har de høyeste nivåene av fattigdom.

Hovedansvaret for de forferdelige betingelsene på tvers av hele Syria ligger hos amerikansk imperialisme og dens europeiske motstykker som har forsøkt å sulte Syria til underkastelse.

Mens Assad, hjulpet av Iran og Russland og landets regionale allierte, gjenvant kontrollen over store deler av landet, ble ikke de økonomiske og sosiale betingelsene forbedret da den første Trump-administrasjonen forsøkte å slå Syria konkurs – ved å innføre bilaterale og sekundære sanksjoner i 2020 rettet mot banksektoren, som kvalte landets eksportindustrier og næringsvirksomheter.

USA, via sin kontroll over multilaterale finansinstitusjoner, orkestrerte i 2019 også kollapsen av Libanons økonomi som Syria er uløselig tilknyttet, for å stramme løkka rundt Damaskus. Sammen økte disse tiltakene drastisk etterspørselen etter dollar, førte til en massiv økning av levekostnadene og forhindret all hjelp for å bidra til Syrias gjenoppbygging. Covid-pandemien og de stigende kostnadene for hvete på grunn av den USA/NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina økte fattigdommen i landet ytterligere.

De ødeleggende jordskjelvene som rammet Tyrkia og Syria i februar 2023 forsterket Syrias sosioøkonomiske krise, drepte mer enn 6 000, ødela rundt 10 000 bygninger og førte til at mer enn 265 000 mennesker ble hjemløse. Jordskjelvene forårsaket direkte fysiske skader i Syria for mer enn $ 5 milliarder og til en nedgang i landets BNP på 5,5 prosent, allerede ned fra $ 67 milliarder i 2011 til $ 12 milliarder i 2022, ifølge Verdensbankens data. De fratok mange familier deres hovedforsørger, og gjorde millioner av mennesker avhengige av humanitær bistand.

Lønninger i offentlig sektor falt raskt, og tvang arbeidere til å ta på seg andre jobber og ødela den støtten som gjensto for Assad-regimet. I fjor brøyt det ut streiker og demonstrasjoner i Suwayda, Dara’a og Idlib på grunn av forverrede betingelser.

Mens Den arabiske liga slapp Assad tilbake inn i varmen igjen etter å ha suspendert ham ved starten av stedfortrederkrigen, og Persiagulf-statene gjenopprettet relasjoner med Damaskus, resulterte dette verken i investeringer eller noen betydelig bistand, og undergravde Assad-regimets siste sjanse til å overleve.

Økonomien er nå i fritt fall. Fra februar til november 2023 mistet det syriske pundet halvparten av sin verdi mot amerikanske dollar, og presset opp inflasjonen med hele 88 prosent, det dobbelte av det foregående årets inflasjonsrate, ifølge World Food Programme, på grunn av redusert tilgang på varer, ødelagte forsyningskjeder og høyere distribusjonskostnader. Syrian Center for Policy Research sa at mer enn halvparten av syrerne levde i dyp fattigdom, ute av stand til å sikre deres grunnleggende matbehov.

FN ba i år om $ 4,07 milliarder for å finansiere sitt respons inne i Syria, og har så langt mottatt bare 31,6 prosent av beløpet.

Verdensbankens rapport publisert sist vår forventet at Syrias langtrukne økonomiske nedgang skulle vedvare i 2024, med en ytterligere nedgang på 1,5 prosent, forutsatt at konflikten stort sett var begrenset, med avtagende statlige subsidier til mat og drivstoff. Denne virkelig desperate situasjonen kommer til å bli verre etterhvert som de rivaliserende gruppene og deres oppbakkere stykker opp landet.