Perspective

Kinas strategi for Zero Covid beviser at eliminering av Covid-19 er mulig

World Socialist Web Site publiserte i går (og på norsk tidlig i dag) en detaljert analyse av Kinas politiske retningslinje for Zero Covid, som må studeres inngående av enhver som vil forstå hva som må gjøres for å få slutt på pandemien. Den grundige gjennomgangen av tiltakene Kina har hatt suksess med, for raskt å få brakt spredningen av SARS-CoV-2 under kontroll, impliserer samtidig en knusende eksponering av de katastrofale politiske orienteringene som følges av amerikanske og europeiske myndigheter.

En arbeider administrerer en Covid-19-test, der han står inne i et mobilt testanlegg for koronavirus, ved et kontorkompleks i Beijing, onsdag 1. desember 2021. [Foto: AP Photo/Mark Schiefelbein]

Kina, med 1,4 milliarder mennesker, har implementert politiske retningslinjer for siktemålet Zero Covid, og har holdt det totale antallet infeksjoner under 100 000 og det totale antallet Covid-19-døde under 5 000 (forøvrig totalt bare litt over 10 000 infeksjoner, og siden april 2020 bare 3 dødsfall). Til sammenligning har USA, med mindre enn en fjerdedel av Kinas befolkning, hatt mer enn 50 millioner infeksjonstilfeller og 800 000 Covid-19-døde. For å si det på en annen måte, dersom USA hadde lyktes med å få innesluttet viruset og kontrollert utbruddene med samme effektivitet som Kina har vist, ville antallet Covid-19-døde vært mindre enn 1 000.

Kinas rigorøse kontroller av internasjonale reiser – betinget nødvendig av den massive spredningen av viruset globalt – har vært kombinert med aggressive folkehelsetiltak innenlands, for å inneslutte avdekkede utbrudd, inkludert målrettede nedstengninger, isolering av infiserte individer, massetesting og kontaktsporing.

Denne politikken har ikke bare reddet millioner av liv, men den har bemerkelsesverdig nok også tillatt befolkningen å kunne forflytte seg og samhandle fritt, i det meste av de to siste årene. Den innsendte analysen forklarer at dagliglivet i Kina, også i landets store bysentre, «har vært relativt normalt siden slutten av den første bølga våren 2020. Forretningsvirksomheter, som restauranter, barer og kinoer har vært åpne over hele Kina». Befolkningen i Kina har, i det store og hele, ikke levd under en konstant frykt for å bli smittet eller kunne smitte andre.

Én del av essayet, «Kontroll av et utbrudd på 15 dager», fortjener spesielt nitid studering. Med henvisning til et utbrudd i den store metropolen Chongqing (befolkning på over 20 millioner), forklarer den hvordan en politikk for eliminering («Zero Covid») ble implementert i praksis.

Storbyen reagerte raskt da en 32-år-gammel mann 1. november 2021 testet positivt, etter at den ikke hadde opplevd noen nye infeksjoner på mer enn ett år etter det første utbruddet de første månedene av 2020. Innsendingen forklarer:

I løpet av én dag etter at det første tilfellet ble oppdaget stengte byen av energiselskapets hovedkvarter, og andre bygninger de infiserte personene hadde besøkt. Distriktene i byen der de infiserte individene bodde kunngjorde kampanjer for massetesting, og samlet innen 24 timer inn prøver fra 125 000 personer.

Pasientenes leilighetskomplekser ble strengt nedstengt, med mat og andre viktige forsyninger regelmessig levert beboerne av byens helsetjenestearbeidere ... Forskjellige områder av byen ble merket som «høyrisikosoner», med strengt kontrollert inn- og utfart. Over hele byen ble mahjong-salonger, kinoer, biblioteker, museer og andre offentlige forsamlingssteder, der et stort antall mennesker oppholder seg sammen, midlertidig nedstengt.

Myndighetene initierte en kampanje for kontaktsporing (identifisering av hvem infiserte individer kunne ha vært i kontakt med, blant annet ved bruk av mobiltelefonbaserte apper). De som var i fare for å ha blitt smittet, ble isolert, med trygg innkvartering besørget av staten og mat levert dem regelmessig. Det totale antallet personer satt i karantene nådde et toppnivå på 1 300, ei uke etter at den første infeksjonsklynga ble identifisert.

På grunn av responsens omfang har bare en håndfull personer av alle de som den første dagen ble satt i karantene noen gang testet positivt. Den 17. november, da ingen nye infeksjoner hadde blitt oppdaget utenfor karantener på mer enn to uker, kunngjorde byen at utbruddet var under kontroll. Chongqing ble offisielt erklært en «lavrisikosone». Restriksjonene ble lempet, og millionbyen gjenopptok sitt normale liv.

Det tok 15 dager å gå fra det første oppdagede infeksjonstilfellet til den offisielle erklæringen av utbruddets slutt.

Denne 15-dagers perioden var den eneste gangen de 20 millioner innbyggerne i Chongqing opplevde å få deres liv underlagt betydelige restriksjoner, etter det første utbruddet tidlig i 2020.

Denne strategiens suksess har vært betinget av, og har fått bred folkelig støtte og deltakelse, sammen med betydelige investeringer i sosial infrastruktur og offentlige helsetjenestesystemer, på lokalt og nasjonalt nivå. Forfatteren bemerker for eksempel at byer med en befolkning på under fem millioner er pålagt å ha kapasitet til å kunne teste hele befolkningen på bare to dager, mens byer med befolkninger over fem millioner må kunne teste alle i løpet av fem dager.

Kinas politiske retningslinje, som de kaller «dynamisk zero», er en bekreftelse i praksis på bærbarheten for politiske retningslinjer som tar sikte på å eliminere SARS-CoV-2. Som artikkelen forklarer publiserte Kinas Sentre for sykdomskontroll og forhindring (CDC Kina) sommeren 2020 en artikkel i det medisinske tidsskriftet The Lancet, der to grunnleggende strategier ble framlagt: den ene var «inneslutning og undertrykking» [‘containment and suppression’] («dynamisk zero», eller ei politisk retningslinje for eliminering), og den andre var «skadebegrensning» [‘mitigation’], som i forskjellige former er den politiske orienteringen som føres av alle de vesentlige kapitalistregjeringene.

CDC Kina skrev: «Skadebegrensning vil over lang tid kunne besørge utvikling av flokkimmunitet, men til store samfunnskostnader hva angår antall infeksjonstilfeller, sykelighet og dødelighet.»

Som forskere har forklart og World Socialist Web Site i utstrakt grad har dokumentert, er ikke en «strategi for skadebegrensning» [‘mitigation’], som det siste året har fokusert på vaksineringer, i seg selv i stand til å stoppe pandemien. Tilfellet med Kina viser faktisk at folkehelsetiltak – nedstengninger, isoleringer, kontaktsporing og massetesting – er enda mer kritisk viktige elementer enn det vaksinering er, ettersom Kina hadde klart å eliminere viruset, bortsett fra isolerte utbrudd, allerede før noen vaksine var tilgjengelig.

Det er ingen tvil om at landets enorme sosiale erfaring av kollektiv revolusjonær kamp har etterlatt et dypt preg på bevisstheten til massene av mennesker, og at dette preget har vedvart til tross for kapitalismens restaurering. Det er enorm folkelig støtte for den politiske strategien for Zero Covid, som uttrykker et nivå av sosial solidaritet og bevissthet som enda ikke eksisterer i USA og Europa.

Beijing-regimet kunne rett og slett ikke ignorere forventningene om at relevante tiltak skulle bli iverksatt for å stoppe pandemien. Disse tiltakene er av en høyst progressiv karakter, men de er ikke spesifikt sosialistiske. Tiltakene Kina har iverksatt er faktisk basert på forlengst etablerte prinsipper og prosedyrer for folkehelsepolitikk, utviklet fra slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet, om enn hjulpet fram av langt mer framskreden teknologi muliggjort av kommunikasjonsrevolusjonen.

Dessuten hadde en strategi for eliminering, av mindre målestokk, blitt implementert i en håndfull andre land i regionen Asia-Stillehavet, deriblant på New Zealand, i Singapore, på Taiwan og i Vietnam. Under intenst press, framfor alt fra Washington, har disse landene stort sett snudd kursen, og Kina står igjen som det «siste Zero Covid-holdout». I USA, i en tidligere periode, har aggressive folkehelsetiltak innesluttet, kontrollert og eliminert infeksjonssykdommer, som i 1947-utbruddet av kopper i New York City, som ble stoppet gjennom massekontaktsporing og vaksinering.

Spørsmålet som må besvares er ikke hvorfor slik politiske retningslinjer, åpenbart effektive, ble implementert i Kina, men hvorfor, til tross for den svimlende prisen i antall menneskeliv, de har blitt avvist i USA og Europa.

Forklaringen må komme fra analysen av klasseinteresser. Tiltak for å stoppe pandemien og redde liv har blitt avvist, ikke fordi de var og er ineffektive, men fordi de skjærer på tvers av styringselitens interesser. Helt fra begynnelsen av ble det tatt en bevisst beslutning om å prioritere finansmarkedenes tilstand og selskapsprofittene framfor å redde liv.

Vedtaket av redningspakka CARES Act i USA, mot slutten av mars 2020, med nesten enstemmig oppslutning fra begge partiene, sanksjonerte utdelingen av billioner av dollar til Wall Street, en politikk som ble etterlignet i de andre vesentlige kapitalistlandene. Da dét var gjort vendte styringsklassen seg til å få gjenåpnet alt, for at viruset kunne spre seg uten begrensninger.

Forøvrig kan man ikke se bort fra det faktum at i årene som førte opp til pandemien var «problemet» med høy forventet levealder og helsekostnader relatert eldre, et tema til intens diskusjon innen styringsklassen.

New York Times rapporterte i går at 1 av 100 eldre amerikanere over alder av 65 år har dødd av Covid-19. Dette er et svimlende tall – én av 100, eller 600 000 amerikanere over 65 år. Det betyr at millioner av mennesker har mistet en forelder, besteforelder eller ektefelle på grunn av pandemien.

Og denne kolossale sosiale forbrytelsen føres videre. Omikronvarianten av Covid-19 sprer seg raskt over hele verden, men styringsklassen har gjort det klart at ingen seriøse tiltak vil bli iverksatt for å få stoppet den. Storbritannias statsminister Boris Johnson erkjente søndag at «ei flodbølge av omikron kommer», men foreslo at ingenting skulle gjøres annet enn «bli boosted nå», dvs. ta tredje vaksinedose. Alle næringslivsvirksomheter og skoler skal holdes åpne.

I USA, som for tiden er midt i et oppsving av deltavarianten av viruset, har president Biden insistert på at det ikke vil bli «noen nedstengning» som respons på omikron. Mer enn 1 100 personer dør hver dag av Covid-19 i USA, og flere personer drepes hver uke enn under hele pandemien i Kina.

Mer enn 5,3 millioner personer i verden er ifølge offisielle tall Covid-19-dødsofre, mens det reelle antallet («overtallige dødsfall») er anslagsvis 15 millioner. Bare i USA er pandemiens reelle dødstall over 1 million. Dersom disse dødsfallene hadde vært forebyggbare – og Kina viser at det var de – så snakker man om en sosial forbrytelse av monumentale proporsjoner, faktisk en av de største sosiale forbrytelsene i moderne historie.

De to siste årenes erfaringer viser at det ikke er noen grense for det antall dødsfall som regjeringer i USA, Europa og andre vesentlige kapitalistland er villige til å akseptere. Grensa vil ikke settes av styringsklassens regjeringer, men av arbeiderklassens uavhengige organisering og intervensjon.

Det dilemma Kina selv står overfor er at bestrebelsen for å opprettholde den politiske strategien for Zero Covid i ett land, på lengre sikt, er uholdbar. De store imperialistmaktene utøver et enormt press for at Kina skal forlate denne politiske retningslinja. Det er to motiver bak dette påtrykket. For det første, Kinas restriksjoner blir ansett som forpurrende for amerikanske og europeiske profittinteresser, siden Kina er et viktig produksjonssenter for det globale kapitalistmarkedet.

Enda viktigere er imidlertid innenrikspolitiske vurderinger. En gjengs reaksjon WSWS har fått etter forskerens innsending er overraskelse, både over Kinas suksess med deres politiske retningslinje for Zero Covid, og strategiens brede folkelige støtte. Styringsklassen frykter at Kinas evne til å eliminere viruset innenfor landets egne grenser vil oppmuntre veksten av motstand i den internasjonale arbeiderklassen mot den morderiske kursen finansoligarkiet har lagt ut på.

Det er dette som forklarer den stadig mer hysteriske tonen av antikinesisk propaganda, der anklager om «genocid» rettes mot Kina, som har vist et langt større hensyn for landets innbyggeres liv og helse, medregnet uigurenes, enn hva USA eller europeiske stormakter har. Dette hysteriet har supplert «Wuhan Lab»-løgna om at Kina selv er ansvarlig for pandemien.

Hele poenget er å forgifte opinionen med løgner, og å diskreditere og blokkere en reell offentlig diskusjon om alternativene til den politisk orienteringen som føres i de vesentlige kapitalistlandene. Denne kampanjen vil i sin tur forsterke presset fra business-eliter i Kina for en dreining i retning av å åpne opp landet for viruset, samtidig som enhver retrett fra den politiske orienteringen for Zero Covid vil møte enorm motstand i den kinesiske arbeiderklassen.

Eksemplet Kina viser at kampen mot Covid-19-pandemien først og fremst er et politisk spørsmål. Implementeringen av en strategi for global eliminering fordrer en sosial massebevegelse av arbeiderklassen, basert på en avvisning av de økonomiske interessene som har blitt prioritert gjennom hele pandemien. Dette betyr, uunngåelig, en revolusjonær kamp mot hele kapitalistsystemet.

Det er kritisk viktig å få utviklet en forståelse innen arbeiderklassen for hva som har funnet sted, hvem som er ansvarlige, og hva som må gjøres. Dette er målet for Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien, som er initiert av World Socialist Web Site.

Loading