De fire dagene av Det demokratiske partiets landsmøte, Democratic National Convention (DNC), kulminerte torsdag med visepresident Kamala Harris’ aksepttale som Det demokratiske partiets presidentkandidat.
Landsmøtet besto i sin helhet av en endeløs serie av tankeløse taler, hosiannaer til Harris som fullstendig forfalsket hennes høyreorienterte karriere som aktor, erklæringer fra milliardærer om at Harris ville bli en «gledens president», og stadige påkallelser av den «historiske» karakteren av å heve ei (multimillionær) afrikansk-amerikansk og asiatisk-amerikansk kvinne til presidentskapet.
Demokratene forsøkte å erstatte underholdning for politikk, med en serie Hollywood- og popmusikkkjendiser som omfavnet Harris. Det virkelige innholdet i politikken de foreslår kom imidlertid gjennom i kandidatens avslutningstale: en agenda for eskalerende global krig.
Harris erklærte: «Som øverstkommanderende vil jeg sikre at Amerika alltid har den sterkeste, mest dødelige kampstyrken i verden.» Angående hvem denne styrken vil kjempe mot, etterlot Harris liten tvil, der hun gikk videre til å referere til Kina, Russland, Nord-Korea og Iran, de samme landene Biden-Harris-administrasjonen har målrettet i et nytt dokument som skisserer amerikansk strategi for en framtidig nukleær verdenskrig.
Som i enhver vesentlig tale av en amerikansk kapitalistpolitiker var Harris’ aksepttale rettet til to publikum. For Wall Street og militær-etterretningsapparatet, Det demokratiske partiets reelle base, lovet Harris å fortsette den militaristiske utenrikspolitikken til Biden-administrasjonen for å forsvare det amerikanske finansaristokratiets globale interesser.
Hun var et par trygge hender, forkynte hun, i motsetning til den upålitelige og selvsentrerte Trump – et tema utbasunert på landsmøtets siste dag av ei rekke høyreorienterte talere, fra tidligere forsvarsminister og CIA-direktør Leon Panetta, til en streng av republikanere som nå støtter Harris, til en trio av militær-etterretningstjenestepersoner som nå har seter som demokrater i Representantenes hus.
Mens Harris’ korte referanse til den palestinske befolkningens lidelser i Gaza ble framhevet i medieberetninger – og utvilsomt vil bli hyllet som et betydelig skifte av pseudo-venstre-apologetene for Det demokratiske partiet – kom dette etter at hun utvetydig gjentok et kompromissløst løfte om å besørge ubegrenset amerikansk militærhjelp til Israel: «Jeg vil alltid stå opp for Israels rett til å forsvare seg, og jeg vil alltid sikre at Israel har evnen til å forsvare seg.»
Med andre ord, flere bomber og missiler for å drepe titusenvis flere i Gaza og potensielt på Vestbredden, i Libanon, Jemen, Iran og andre land i regionen som er målrettet av imperialismen.
For den breiere offentligheten kom Harris med ei rekke demagogiske løfter om å forbedre deres levestandarder, styrke det sosiale sikkerhetsnettet og forsvare demokratiske rettigheter, som retten til abort.
Men det er umulig å kombinere de enorme utgiftene krevd av verdenskrig med vedlikehold av sosiale programmer som Social Security, Medicare, Medicaid, matkuponger og Head Start. For 60 år siden forsøkte demokratenes president Lyndon Johnson å kombinere «våpen og smør» under krigen i Vietnam, bare for å falle med et brak. En president Kamala Harris vil ikke en gang prøve. Hennes løfter om sosial forbedring er kynisk valgretorikk for å forkastes den 6. november, om ikke tidligere.
Harris fordømte Donald Trump som en trussel mot demokrati og en kriminell, men hun nevnte ikke hans medskyldige på høyt nivå i Det republikanske partiet eller innen det nasjonale sikkerhetsapparatet selv. Hun refererte ikke til uttalelsene fra president Joe Biden, i hans tale til landsmøtet på mandag, der han advarte at Trump ikke ville akseptere resultatet av et valg skulle han tape den 5. november. Og hun ikke så mye som hintet på hva Biden-Harris-administrasjonen ville gjøre i tilfelle Trump og republikanerne forsøker å kapre valgene, enten gjennom juridiske manøvrer som inviterer til intervensjon fra en ultrahøyre Høyesterett eller gjennom direkte oppildning til politisk vold.
I stedet ble Trump presentert som ikke mer enn et slett individ, der Harris stilte spørsmålet: «Hvordan ville han bruke presidentskapets enorme fullmakter i USA? Ikke for å forbedre deres liv. Ikke for å styrke vår nasjonale sikkerhet. Men for å tjene den eneste klienten han noen gang har hatt: Seg selv.»
Joseph Kishore, presidentkandidat for Socialist Equality Party, påpekte sammenhengen mellom Harris’ militaristiske utsagn og hennes bønner om to-parti-enhet for å «komme forbi fortidens bitterhet, kynisme og splittende kamper. Ikke som medlemmer av det ene eller det andre parti eller fraksjon, men som amerikanere.»
Kishore skrev: «Under betingelser der Trump og Det republikanske partiet konspirerer for et diktatur, er appellen fra Harris og demokratene for enhet innen styringsklassen til forsvar av dens felles klasseinteresser, framfor alt forfølgelse av krig i utlandet, som fordrer en eskalering av krigen mot arbeiderklassen hjemme.»
Gjennom hele hennes tale bestrebet Harris seg for å bruke høyreorientert språk som ville berolige og appellere til deler av Det republikanske partiets etablissement. Folkemengden responderte med samme mynt og brøyt ut i utropet «USA, USA» hver gang Harris hev etter pusten.
Som en spaltist i Washington Post bemerket: «På mange måter var det en tale en republikaner fra tidligere år kunne ha holdt: tung på kriminalitetsbekjempelse, sikring av grensa, lovnader om et ‹mulighetssamfunn›, opprettholde USAs militære som det ‹mest dødelige› i verden, og å stå opp mot diktatorer, som Russlands president Vladimir Putin.»
Harris’ tale tilbakeviste alle løgnene pushet av pseudo-venstre-apologetene for Det demokratiske partiet, deriblant Alexandria Ocasio-Cortez, medlem av Democratic Socialists of America, som talte på landsmøtet, om at en Harris-administrasjon ville markere en dreining til venstre.
Det er dette som gir Trump hans mulighet til å utnytte reelle sosiale misbehag og forverringen av livsvilkårene for flertallet av den arbeidende befolkningen. Han besørger en syndebukk for disse betingelsene – som er et produkt av kapitalismens krise – gjennom hans rasistiske demonisering av immigranter. Samtidig representerer hans «løsning» på krisa, bruken av politistatsvold av en massiv skala, for å samle sammen og deportere titalls millioner migrantarbeidere og deres familier, en dødelig fare for de demokratiske rettighetene til arbeiderklassen som helhet.
Etter den fascistiske forestillingen på republikanernes landsmøte i forrige måned skildret Harris’ tale som avsluttet demokratenes landsmøte de klare alternativene som tilbys det amerikanske folket av det selskapskontrollerte topartisystemet.
Republikanerne under Donald Trump har utviklet seg til å bli et fascistisk parti, forpliktet til å arrestere og deportere titalls millioner immigranter der det gjør dem til syndebukk for kapitalismens krise. Det demokratiske partiet ville installere en krigsgal Harris-administrasjon som ville eskalere krigen mot Russland i Ukraina, gå sammen med Israel i forsøk på å provosere fram krig med Iran og fortsette den massive militære oppbyggingen mot Kina i Indo-Stillehavet. Forskjellene er relative. Begge partier representerer selskaps- og finansoligarkiet som kontrollerer helheten av det politiske systemet.
Den sentrale anliggendet i 2024-valget er det kapitalistiske topartisystemets fullstendige fallitt og den presserende nødvendigheten for at arbeiderklassen fremmer et uavhengig, sosialistisk alternativ til de selskapskontrollerte politiske partiene.