Sentralbankfolk forlot deres årlige konklave ved Jackson Hole, Wyoming, der de forsikret dem selv om at inflasjonen er på vei ned og veien er åpen for å begynne å kutte rentenivåer slik finansmarkedene forlanger.

Stemningen ble oppsummert av Financial Times (FT) i avisas rapport om samlingen sist helg, der «noe mange hadde ansett som så godt som umulig så ut til å være i sikte». Den sa at etter den verste inflasjonen på fire tiår var de tilstedeværende «håpefulle for at de var nær ved å slå oddsen og oppnå ei myk landing for den globale økonomien».

Deres mål er en reduksjon av inflasjonen til målområdet på rundt 2 prosent uten å indusere en resesjon, eller det man ikke så ofte snakker om, ei vesentlig finanskrise.

I et intervju med FT sa Pierre-Olivier Gourinchas, sjeføkonom for Det internasjonale pengefondet, at nedsalget i aksjemarkedet ved begynnelsen av måneden var en «tidlig smak» av en mulig «risk-off»-hendelse dersom den nåværende oppbremsende økonomisk veksten ga etter for en mer seriøs nedgang. Han sa at det kunne bli «noe volatilitet», mens han støttet trekket for å senke rentenivåene.

Hvor langt og hvor raskt rentene kan komme ned, spesielt i USA, som i vesentlig grad setter agendaen for resten av verden, gjenstår å bestemmes. Federal Reserve-styreleder Jerome Powell insisterte at den amerikanske sentralbankens beslutninger ville være «dataavhengige».

Noen, både innenfor Feds styrende organ og andre steder, ser etter betydelige kutt, i frykt for at resesjonære trender i USA kan være mer framskredne enn dagens data indikerer.

Austan Goolsbee, presidenten for Chicago Fed, har kommentert at med fallende inflasjon betyr opprettholdelse av renta i intervallet 5,25 til 5,5 prosent i mer enn et år at monetære betingelser er de strammeste de har vært i den nåværende syklusen.

«Du vil bare være så stram – dersom du frykter overoppheting – og dette er ikke slik overoppheting ser ut,» sa han til FT.

Andre har vært mer direkte. Steven Blitz fra finansfirmaet TS Lombard sa Fed betalte prisen for det han kalte dens latterlige politikk for dataavhengighet.

«Når de dårlige dataene viser seg, er politikken allerede for seint ute,» sa han til Ambrose Evans-Pritchard, global økonomi-kommentatoren for London Telegraph.

«Det er en grunn til at kraftige justeringer ned finner sted rett før eller under resesjoner.»

Blitz refererte til revideringen nedad med 818 000 i forrige uke av veksten i nye amerikanske jobber unntatt landbruket, i løpet av året til mars.

Evans-Pritchard kommenterte på dataene ved å si at den amerikanske økonomiske boomen hadde blitt overvurdert og at han forventet at BNP-tallene også ville bli revidert ned.

En studie presentert for Jackson Hole-samlingen presenterte en annen blikkvinkel på arbeidsmarkedet. I stedet for å fokusere oppmerksomheten bare på arbeidsledigheten, rettet to økonomer, Pierpaolo Benigno fra University of Bern og Gauti Eggerston fra Brown University, oppmerksomheten mot relasjonen mellom ledige stillinger og antallet som leter etter arbeid.

Deres forskning konkluderte med at et fall i denne relasjonen er en indikator på resesjon og en stigning i arbeidsledighetsraten. I løpet av de to siste årene har relasjonen falt fra rundt 2 til 1,2 og synes å være på en nedadgående trend.

De skrev: «Beslutningstakere konfronterer to risikoer: Det å være for seine med å lette politikken, og potensielt forårsake ei «hard landing» med høy arbeidsledighet ... eller kutte rentenivåene for tidlig, og etterlate økonomien sårbar» for høyere inflasjon.

Basert på denne analysen konkluderte de med at «vår nåværende vurdering antyder at den førstnevnte risikoen veier tyngre enn den siste.»

Et skifte av USA inn i resesjon vil ha betydelige globale konsekvenser fordi resesjonære trender blir stadig mer åpenbare internasjonalt. Det er allerede en produksjonsresesjon i Europa, sentrert om Tyskland som fortsetter å stagnere.

Etter 2008-krisa spilte Kina en nøkkelrolle i å besørge støtte for verdensøkonomien. Det er ikke lenger mulig. Vekstmodellen basert på eiendomsutvikling og bygg og anlegg har kollapset og det er frykt for at det offisielle vekstmålet på 5 prosent – det laveste på 30 år – kanskje ikke oppnås.

Kina var en kilde for etterspørsel i årene etter 2008 på grunn av statlig stimulans og utvidelsen av kreditt. Men de tiltakene kommer ikke til å bli gjentatt på grunn av regjeringens frykt for veksten av gjeld.

Noen bestrebelser er gjort for å stabilisere eiendomsutvikling og byggsektoren, som tidligere har stått for opptil 30 prosent av kinesisk BNP, men disse anses generelt som utilstrekkelige. Ifølge Capital Economics: «Summene så langt er fortsatt for små til å utgjøre en meningsfull forskjell.»

Markedsurolighetene i begynnelsen av august var et resultat av den kombinerte effekten av en høyere arbeidsledighet i USA og en renteheving fra Bank of Japan (BoJ). BoJ-trekket rammet den såkalte carry trade der billige yen blir lånt for å finansiere avtaler i det amerikanske markedet.

Ifølge Evans-Pritchard, mens «august-skjelvingen» sannsynligvis var en falsk alarm, «er det en ikke-triviell risiko for at den kan ha plukket opp reelt stress i den amerikanske økonomien og verdens dollariserte finanssystem».

Han bemerket at på et tidspunkt nådde VIX-volatilitetsindeksen – noen ganger referert til som Wall Street’s «fryktmåler» – den 5. august en intradag topp på 65, som bare har skjedd før i 2008-krisa og krisa i USAs finansmarked i mars 2020, ved starten av Covid-pandemien.

Et annet varsel om forsiktighet ble uttrykt av Raghuram Rajan, en tidligere guvernør for de indiske sentralbankene og nå professor ved University of Chicago.

På Jackson Hole-møtet i 2005, da han var IMF-sjeføkonom, advarte Rajan om at Fed-leder Alan Greenspans easy money-policies kunne skape farer for finanssystemet.

Han ble angrepet av alle og enhver. Det demokratiske partiets økonomiske rådgiver Lawrence Summers ledet angrepet fordi temaet for møtet var en feiring av «maestroen» Greenspan før han overlot roret til Ben Bernanke.

Tre år seinere vaklet det amerikanske finanssystemet på randen av kollaps, som Rajan hadde advart at det kunne.

Der han skrev i FT på mandag, pekte Rajan på stemningen i media og finanskretser, og sa «få ville mislike den mildt sagt feirende tonen» i Powells hovedtale som åpnet veien for rentekutt – gitt spådommene om hva som kunne ha funnet sted.

Hoveddelen av hans kommentar var imidlertid viet til oppbyggingen av gjeld i det amerikanske finanssystemet. Han bemerket at «ei rekke finansielle aktører prøvde å sprite opp deres avkastninger ved å påta seg finansiell tilleggsrisiko, forgjeldet ytterligere med låneopptak.»

Dette hadde næret det som ble kalt «dash for cash» i mars 2020, som førte til Feds intervensjon «ved å utvide pengelignende reserver enormt og etablere ekstraordinære utlånsprogrammer».

Resultatet var at «eksplisitt og implisitt finanssektor-forgjeldelse aldri virkelig kom ned».

Han bemerket at dersom Fed skulle klare å oppnå ei «myk landing» ville dette «føre til ytterligere låneopptak» og føre til en vekst i finanssystemets relasjon gjeld til kontanter.

Dette vil heve «sjansene for en skarp reaksjon på enhver dårlig nyhet – det være seg en bekymringsfull vending i handelskrigene, et urovekkende presidentvalg eller geopolitiske spenninger».

Følgelig, konkluderte han, «økonomisk stabilisering kan paradoksalt nok øke sjansene for finansiell ustabilitet.»