125 000 mennesker marsjerte lørdag gjennom London i den 18. nasjonale demonstrasjonen mot Gaza-genocidet, organisert av Palestine Solidarity Campaign, Palestinian Forum in Britain, Friends of Al-Aqsa, Stop the War Coalition, Muslim Association of Britain og Campaign for Nuclear Disarmament. Deres aksjon ble kalt under slagordene: «Slutt genocidet! Slutt å bevæpne Israel! Ingen Midtøsten-krig! Nei til islamofobi!»

Den neste nasjonale demonstrasjonen vil bli holdt i Liverpool, i stedet for London, den 21. september, for å protestere mot Labour Party-landsmøtet. Den 12. oktober blir det holdt en ettårsmarkeringsprotest i London, der arrangørene oppfordrer til den største marsjen i britisk historie.

** image 1; caption: Demonstranter ved den nasjonale demonstrasjonen mot Gaza-genocidet, i London den 7. september 2024

Lørdagens protest begynte i Regent Street St James’, og marsjerte nedover Piccadilly og langs Hyde Park til nært den israelske ambassaden. I uka før arrangementet gikk Londons Metropolitan Police tilbake på tidligere avtaler ved å forsøke å sette restriksjoner på starttidspunktet for marsjen. En uttalelse fra arrangørene forklarte:

«Siden vi varslet politiet om våre intensjoner den 8. august, har vi møtt ei rekke forsinkelser, hindringer og en opptreden uten samarbeidsvilje. Møter har blitt avlyst uten forvarsel, og vårt rimelige forslag om ei alternativ rute til den israelske ambassaden ble blankt avvist. Nå, med bare fire dagers varsel, har politiet pålagt disse nye betingelsene uten forklaring, som skaper unødvendige hindringer for en demonstrasjon som forventes å trekke over hundre tusen personer.»

Med mindre enn 24 timer igjen, trakk Met deres restriksjoner.

Medlemmer av Socialist Equality Party distribuerte artikkelen «Protester og generalstreik i Israel reiser nødvendigheten for å bryte med sionismen» som pamfletter i demonstrasjonen, og satte opp en litteraturbod. Intervjuer med demonstranter finner man her.

Talerne fra podiet satte igjen fram et perspektiv om å marsjere inntil statsminister Keir Starmer «føler tyngden av hans passivitet» over genocidet, med spesielt fagforeningsledere som nitid unngår enhver antydning om streikeaktivitet.

Utenriksminister David Lammy, som suspenderte mindre enn 10 prosent av britiske våpenkontrakter med Israel, ble generelt presentert som et «skritt framover», heller enn den kalkulerte kynismen det var, men «ikke langt nok». Svaret var å «skru opp trykket» på gatene.

Andrew Murray, et ledende medlem av Stop the War Coalition, sa til folkemengden: «Det er ingenting, ingen makt, i dette landet som vil stoppe oss i å marsjere for rettferdighet for Palestina ... Så lenge det ikke er noen rettferdighet for det palestinske folket vil vi være her marsjerende i gatene, protesterende, der vi står opp for Palestina.»

Sophie Bolt, nestleder for Campaign for Nuclear Disarmaent, oppfordret: «La oss fortsette presset for å få denne regjeringen til å avslutte sin medvirkning til genocid ... Vi nekter å slutte å marsjere.»

Fra Labour Party appellerte Jess Barnard, medlem av partiets nasjonalråd: «Til mine Labour-kolleger, byrådsrepresentanter og MP-er, som blir bedt om ikke å møte opp til disse demonstrasjonene, blir bedt ikke å snakke mot regjeringen, nå er det på tide å møte opp, snakke ut, stille vårt eget parti til ansvar ... Starmer, ikke bli komfortabel, for vi vil holde deg til ansvar.»

Det vil de ikke. Bare to MP-er valgt for Labour Party ved det siste valget talte fra podiet, selv om begge har blitt suspendert fra å representere partiet i seks måneder – Apsana Begum og John McDonnell.

Begum uttalte: «Det som skjer i Gaza utfordrer selve forestillingen om vestlige makters forpliktelse til menneskerettigheter og verdighet.» Hun beskrev Lammy, som suspenderte våpenkontrakter, som et «skritt framover» som hadde kommet «for seint» og «rett og slett ikke var nok», før hun konkluderte: «Vi vil fortsette å stille makten til ansvar».

Tidligere skyggefinansminister John McDonnell foreslo å tilby «noen få setninger av rolig tristhet», hovedsakelig fokusert på drapet av den tyrkisk-amerikanske politiske aktivisten Ayşenur Ezgi Eygi på Vestbredden fredag.

Han hevdet: «Du har flyttet denne regjeringen. Ikke langt nok, men du har flyttet den med din standhaftighet.» Det var «et av de stolteste øyeblikkene» i hans liv «bare å gå sammen med deg», som faktisk er det meste han har gjort.

Han verken så mye som nevnte Starmer, eller noen av kabinettet, ved navn.

Uavhengig MP Iqbal Mohamed ble tilbudt en plattform, for å si: «Til tross for Labours feiltrinn og godkjennelsen av den kollektive straffen i opposisjon, var det håp om at den ville følge opp dens uttalte forpliktelse til å håndheve internasjonal lov og den regelbaserte ordenen ... Det var håp at de ville iverksette meningsfulle tiltak for umiddelbart å bidra til å stoppe drepingen og oppnå en permanent våpenhvile. Vi venter fortsatt på at det skal skje.»

Mohamed fortsatte i flere minutter å liste opp stadig flere latterlige «håp» foran det som på dette stadiet var et hørbart rastløst publikum. Han tjente som dagens talsperson for den nye uavhengige alliansen av MP-er som omfatter Jeremy Corbyn, Mohamed og tre andre uavhengige valgt inn i parlamentet på et Gaza-opprop. Corbyn befant seg i utlandet på en internasjonal konferanse og sendte hans formelle hilsener.

Hva angår fagforeningene erklærte Fran Heathcote, generalsekretær for fagforeningen Public and Commercial Services (PCS), seg «uhyre stolt over at PCS i mange år har ledet oppfordringene i fagbevegelsen for å kreve fred og rettferdighet for folket i Palestina,» og hun la til: «Vi vil fortsette å marsjere, vi vil fortsette å protestere og vi vil fortsette å støtte kampanjen for Boikott, Avhending og Sanksjoner (BDS).»

Den bevisste ekskluderingen av arbeidslivskamper fra denne lista ble understreket av Heathcote som seinere bemerket: «PCS-medlemmer arbeider i regjeringsdepartementer som innvilger våpenlisenser.» Hva foreslo fagforeningsbyråkratiet å gjøre med det? «Dersom regjeringen ikke respekterer internasjonal lov, vil vi fortsette å utforske muligheten for å ta rettslige skritt til forsvar for våre medlemmer.»

I den mest skrikende kontrasten mellom ord og handlinger, advarte Eddie Dempsey, assisterende generalsekretær for transportarbeiderfagforeningen Rail, Maritime and Transport (RMT), i hans tale: «Situasjonen blir så spent at den risikerer å smitte over i en større regional konflikt, og potensielt trekke inn verdens stormakter i en konfrontasjon som potensielt kan føre til en nukleær konflikt.»

Han fortsatte: «Dette er et fagforeningsanliggende, og det er grunnen til at RMT støtter Palestine Solidarity Campaign og marsjene og protestene som har pågått.» Og likevel har RMT samtidig begrenset arbeidslivskamper blant deres 500 medlemmer i Royal Fleet Auxiliary som besørger viktig logistisk støtte til Royal Navy, og har motsatt seg ethvert forslag om handling mot krigen.

Dempseys ord viste i alle fall fallitten av Palestine Solidarity Campaign-direktør Ben Jamals avslutningstale, som kunngjorde at «vi i Palestine Solidarity Campaign stepper opp våre kampanjer og oppfordrer ... lokale byråd til å trekke deres investeringer [fra Israel].» Neste torsdag skulle de holde deres «neste aksjon, og oppfordre folk til å stenge deres kontoer hos Barclays bank». Men «mest av alt» måtte folk «fortsette å skru opp presset på Keir Starmer».

Som SEP-medlemmer argumenterte for blant demonstrantene, ville ingen grad av moralsk press tvinge Starmer og hans imperialistmedsammensvorne til å trekke deres støtte fra Israel, og deres planer for en krig mot Iran. De vil måtte stoppes, som krever arbeiderklassens intervensjon, med aksjoner som lammer stater som støtter det israelske regimet og feller deres regjeringer.

Kampen for å stoppe Gaza-genocidet er kampen for å bygge et sosialistisk masseparti av arbeiderklassen og en global bevegelse mot krig.