Israels kriger pleide å ha en begynnelse og en slutt. Ikke slik med Israels utslettelseskrig mot palestinerne i Gaza, som nå utvides til palestinerne på den okkuperte Vestbredden, i tillegg til nesten daglige fiendtligheter mot Hizbollah i Libanon.
Statsminister Benjamin Netanyahu og nesten alle sjefene for Israels forsvarsstyrker (IDF) advarte helt fra starten av krigen for at den ville bli en lang en. Både Israel og dets betalingsmester USA anser krigen mot Hamas som en stedfortrederkrig mot Iran, og som opptakten til en breiere krig mot landet og dets allierte i Syria og Libanon.
Bank of Israel er åpenbart enig, og estimerer de totale kostnadene for den nåværende krigen med Hamas til NIS 250 milliarder ($ 68 milliarder) over en toårsperiode.
Professor Amir Yaron, guvernør for Bank of Israel, leverte estimatet i juni, og la til: «I tillegg, det framtidige forsvarsbudsjettet forventes å vokse på permanent basis, med makroøkonomisk innvirkning.»
Statsutlegg og låneopptak har skutt opp. Kredittratingsbyråene har nedgradert Israel for første gang i landets historie, fra A+ til A, som et resultat av det utvidende budsjettunderskuddet fra 4,1 prosent av BNP i 2023 til 7,8 prosent i 2024.
Ifølge data fra Verdensbanken utgjorde i 2022 Israels militærbudsjett 4,51 prosent av landets økonomi, det høyeste i verden, høyere til og med enn USA (3,45 prosent), og godt over OECD-gjennomsnittet på 2,39 prosent. Det utgjorde svimlende 12,2 prosent av det totale årlige statsbudsjettet, sammenlignet med USAs 12,17 prosent og OECD-gjennomsnittet på 8,31 prosent. Med det store antallet unge menn som er tatt ut av den sivile arbeidsstyrken for å gjøre militærtjeneste, har militariseringen av Israel ført til et redusert nivå av økonomisk aktivitet tilsvarende et tap på 5,7 prosent av BNP per år, ifølge økonomiprofessor Yossi Zeira fra Det hebraiske universitetet.
Israels militære (IDF), sioniststatens høyeste prioritet, har lenge vært den største enkeltposten i regjeringens budsjett. Dette kommer ubønnhørlig av det faktum at Israel har vært i en konstant krigstilstand med varierende koalisjoner av arabiske stater: i 1948, 1956, 1967 og 1973; de to invasjonene av Libanon (1982 til 2000 og 2006); og med palestinerne: i 1948, de to intifadaene i 1987 og 2000 til 2005, de militære angrepene på Gaza i 2008/2009, 2012, 2014 og 2021, så vel som den nåværende krigen.
Det var etter 1967-krigen, da Israel lanserte et lenge planlagt angrep på Egypts luftvåpen parkert på bakken ved dets base, at forsvarsbudsjettet ble hovedprioriteten. Inntil da hadde Israel vært spesielt opptatt av kostnadene av å absorbere den store immigrasjonsbølga til landet.
Under den seks-dager-lange krigen erobret Israel Syrias Golanhøyder, den jordansk-kontrollerte Vestbredden og Øst-Jerusalem, som landet annekterte, og Egypts Sinai-halvøy (returnert til Egypt i 1981), så vel som den egyptisk-okkuperte Gazastripa. Dette var et vendepunkt i utviklingen av en politikk for et Større-Israel, for permanent å annektere det beslaglagte territoriet og for å etablere bosettinger i kolonistil i de nylig erobrede områdene i strid med internasjonale konvensjoner. Bosettingene skapte igjen et sosialt sjikt som hadde en egeninteresse i Israels ekspansive politikk, og besørget en tiltrekningspol for noen av de mest reaksjonære kreftene, med deres fascistiske arvinger som i dag sitter i regjeringen. De dikterte politikken, og forflyttet på 1970-tallet israelsk politikk raskt til høyre, og økte den sosiale ustabiliteten.
Okkupasjonen av palestinsk land på Vestbredden og i Gaza ble håndhevet av hensynsløs innføring av militærstyre, kollektiv avstraffelse, riving av hus, tvangsdeportasjoner og interneringer uten rettssak. Dette krevde igjen en enorm investering i militært personell, våpen og ammunisjon. Mens bare åtte kompanier sikret Israels grenser i 1967, steg antallet kompanier som trengtes for å forsvare de nye, langt lengre grensene til 92. I 2020 vokste rekkene av Israels regulære væpnede styrker enda mer, og utgjorde 4,24 prosent av landets arbeidsstyrke, den niende største andelen av 162 land, høyere til og med enn USA.
Etter å ha demonstrert sin militære overlegenhet over de arabiske hærene i 1967, ble Israel vokteren av amerikanske interesser i Midtøsten og mottakeren av den største amerikanske hjelpepakka før utbruddet av den USA/NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina – med det meste av bistanden som kommer i form av amerikanske dollar til anskaffelse av USA-produserte våpen. Dette utgjør rundt 15 prosent av Israels forsvarsbudsjett, med nesten $ 4 milliarder i året som er lovet fram til 2028. Men selv dette er kanskje ikke nok til å dekke krigens kostnader.
Israels rolle som Washingtons underkontraktør har kommet med en kostnad – betjeningen av den amerikanske stedfortrederkrigsmaskina skviser ut resten av det ikke-militære sivile budsjettet. I 2023, da de gjennomsnittlige sivile offentlige utleggene i OECD-landene utgjorde 42,2 prosent av BNP (ekskludert renter og militærutlegg), var dette tallet bare 32,9 prosent i Israel, tre fjerdedeler av OECD-gjennomsnittet.
Som et resultat av krigen krever regjeringen en økning på NIS 55 milliarder til forsvarsbudsjettet, som – sammen med pengene besørget av USA – forventes å komme opp til massive NIS 125 milliarder ($ 34 milliarder), en enorm økning på 87 prosent over det forrige budsjettet. De faktiske forsvarsutleggene i 2023 var nesten 32 prosent høyere enn planlagt, som følge av 7. oktober-krigen. Men det er ikke alt. Selv etter at krigen er betalt, snakker krigshisserne og gangsterne som opererer Israels finansdepartement om en permanent økning på NIS 20 milliarder i året til forsvarsbudsjettet, mens forsvarsdepartementet krever en årlig økning på NIS 60 milliarder.
Israel ligger nederst på nesten alle OECD-rangeringer av sosioøkonomiske indikatorer. Utdanning og sosial omsorg lider av en kronisk mangel på ansatte ettersom arbeidere har sagt opp i hopetall, og ikke lenger er villige til å arbeide for de elendige lønningene som tilbys i den offentlige sektoren. For bare noen dager siden, da skoleåret startet, gjennomførte lærere en endagsstreik i protest. Nå står offentlige tjenester og sosial velferd, allerede skåret inn til beinet, overfor utslettelse for å betale for krigen.
Og alt dette skjer når krigen i seg selv har skapt ytterligere behov: Det å hjelpe hundretusener av fordrevne, hundretusener av arbeidsløse, tusenvis av små næringsvirksomheter uten mulighet til å tjene til livets opphold, for ikke å snakke om de tusenvis av soldater og reservister som trenger behandling og omsorg for posttraumatiske stresslidelser etter tjeneste i Gaza. Alle rop om hjelp blir møtt med at «det ikke er noen penger» og «dere må klare dere selv».
Ei av gruppene som er mest berørt av budsjettkuttene er Israels palestinske statsborgere, spesielt ungdommene som i flere tiår har konfrontert en langt høyere arbeidsledighet enn jødiske israelere. De står overfor et foreslått budsjettkutt på 15 prosent, høyere enn andre foreslåtte kutt, av tjenester som var ment å ta tak i den mangeårige forakelsen.
Ifølge statskontrollørens rapport er 25 prosent av unge arabiske menn og 34 prosent av unge arabiske kvinner økonomisk inaktive, sammenlignet med henholdsvis 14 prosent og 17 prosent av unge jødiske menn og kvinner. Dessuten er fattigdomsraten for unge (18 til 24-år-gamle) arabere 40,5 prosent, sammenlignet med 14,8 prosent for deres jødiske motstykker. Arbeidsledigheten har økt betydelig blant israelske arabere siden krigen startet sist oktober, som betyr at fattigdomsraten vil stige enda høyere.
Mer enn 60 000 israelske selskaper forventes å gå konkurs innen utgangen av året ettersom turismen har stoppet opp, og forbruk, handel og utenlandske investeringer har falt. Mens byggebransjen og landbruket, avhengig av 140 000 palestinske arbeidere fra Vestbredden og Gaza som har fått deres arbeidstillatelser trukket tilbake, har stoppet opp, har nesten alle sektorer av økonomien blitt rammet.