Hundretusenvis av mennesker marsjerte lørdag mot president Emmanuel Macrons utnevnelse av Michel Barnier for å lede en høyreorientert regjering støttet av det nyfascistiske partiet Nasjonal samling, Rassemblement national (RN). Titusener marsjerte i Paris, mens tusenvis marsjerte i dusinvis av byer over hele Frankrike. Marsjene ble kalt av Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), hovedkraften i koalisjonen Ny folkefront, Nouveau Front populaire (NFP), som vant 7. juli-valgene.

WSWS-reportere intervenerte i protestene, som reflekterte opposisjon blant ungdom og arbeidere mot etableringen av Frankrikes første nasjonale regjering som åpent baserer seg på ytre høyre-støtte siden det nazikollaborerende Vichy-regimet. Macron-Barnier-regjeringen har lagt fram et fascistisk program for eskalerende angrep på immigranter, sparepolitikk som inkluderer ytterligere pensjonskutt, og støtte for NATO der alliansen forbereder for å sende tropper til Ukraina mot Russland, og støtte for det israelske genocidet i Gaza.

Selv om demonstrantene stort sett var LFI-sympatisører kritiserte de også Mélenchon. Han bygde NFP-alliansen med sosialdemokratiske, grønne og stalinistiske krefter, og etablerte deretter en valgallianse med Macron for 7. juli-valgene, der han hevdet dette ville blokkere for RN. Denne strategien viste seg å være fullstendig feilslått. Etter syv måneder med forhandlinger, som inkluderte samtaler i bakkanaler med RN, tråkket Macron på valgresultatene, og nektet å utnevne en NFP-statsminister, og utpekte i stedet en RN-støttet regjering.

Jordi, en student i Paris, fortalte WSWS at han marsjerte «for å vise at det er sterk motstand i folket på visse anliggender. Macrons beslutning om å velge denne statsministeren og måten han opptrådte på de siste månedene under parlamentsvalgene, er ikke noe vi kan være fornøyde med, som korresponderer med klimaet, de geopolitiske og sosiale krisene vi står overfor i Frankrike.»

Der han pekte på palestinske flagg bært av marsjerende som protesterte mot det israelske regimets genocid i Gaza, sa Jordi: «Vi ser mønstre gjenta seg. Det er ting vi kan sammenligne med Vichy-regimet, motiver som kan minne om årene før den andre verdenskrig, ideer som er nasjonalistiske, fra det ytre høyre, som avviser dem som er annerledes.»

Romand og Jasmine, også begge studenter, snakket om raseri med Macron og deres bekymringer om NFP. Romand sa: «Macron valgte en høyreorientert statsminister med ideer som er ganske nære det ytre høyre, mens han under det parlamentsvalgene lot som han deltok i en demokratisk front for å stoppe nyfascistene. Så, etter mitt syn, dette er det verst tenkelige hykleriet fra Macrons side.»

Spurt om man kan bekjempe fascismen, slik Mélenchon foreslo, i en allianse med Macron og big business Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS), svarte Romand: «Det er et veldig alvorlig spørsmål. Barnier har samme program som [RN-] partileder Marine Le Pen. Ja, det er helt klart ideer som kommer fra Marine Le Pen.»

Jasmine sa: «Om NFP, jeg var veldig glad da de klarte å komme sammen, å bli forente. … Så etter at NFP vant valget, var folk som meg veldig tilfredse. Og nå tror jeg vi kan si at desillusjonen er veldig stor.»

Edith, en pensjonert lærer og tidligere medlem av det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), fordømte Macron som «helt korrupt, fordervet». Hun la til at hun ikke støttet NFPs politikk om å trekke egne kandidater for å støtte dem fra Macrons parti, angivelig for å stoppe RN fra å komme til makten. Mélenchon og NFP bidro til å få valgt de parlamentarikerne som med deres stemmer nå holder en RN-støttet regjering ved makten.

Hun sa: «Jeg var ikke enig i det i det hele tatt, det er derfor jeg nå føler meg ukomfortabel. Selv om min politiske familie er LFI, det er ting jeg ikke likte. Jeg var ikke for en demokratisk front [mot RN], og nå ser vi at vi er i ei blindgate. Kandidatene vi presenterte burde vært der helt til slutten. Vi burde ikke bli overrasket nå som det kommer tilbake og treffer oss i nesa.»

Edith innrømmet at fagforeningsbyråkratiene tilknyttet NFP spilte en sentral rolle i å kvele masseprotestene mot Macrons illegitime pensjonskutt i fjor. Hun sa: «Jeg er enig med dere, fagforeningene var ikke opp til oppgaven. To protester, tre protester, selv om millioner av mennesker er i gatene, at det ville være nok. … Fagforeningsrepresentantene som har toppstillingene er på en eller annen måte del av etablissementet.»

Spurt av WSWS om NFP-programmets tilslutning til Macrons massivt upopulære oppfordring om å sende tropper for å ta del i det ukrainske regimets krig med Russland, sa Edith at Frankrike «stemte penger for Ukraina, men vi skulle aldri ha gjort det. Vi burde vært mye mer faste. Ukrainerne gjorde alt, med støtte fra amerikanerne, for å destabilisere regionen. ... Venstresiden burde vært mye mer fast, den var taus og uttalte ikke åpent hvilke krefter som var aktive.»

Ediths kommentarer peker på desillusjon blant arbeidere og ungdom med Mélenchon og hele hans pseudo-venstre-periferi av middelklassepartier og fagforeningsbyråkratier. De viste seg å være fiendtlige til å mobilisere de millioner av arbeidere som stemte for dem mot de politiske orienteringene – krig med Russland, genocid i Gaza og pensjonskutt hjemme – som ni av ti personer i Frankrike er imot. I løpet av sommeren, mens Macron planla hvordan han skulle velte valgresultatet, appellerte ikke Mélenchon én gang til arbeidere som støttet ham til å streike.

Det er til ulike politiske orienteringer at arbeidere og ungdom nå kan overvinne hindringen som utgjøres av fallitten av Mélenchon og hans politiske periferi.

Framveksten av en politistat ledet av Macron og RN, tilrettelagt av Mélenchon, avslører umuligheten av et forsvar av demokratiet på kapitalistisk grunnlag. Forsvaret av grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter krever en kamp for sosialisme, mobiliseringen av arbeiderklassen i kamp mot imperialistkrig, genocid og kapitalisme. En slik kamp er nødvendigvis internasjonal, og krever samlet, revolusjonær kamp av arbeidere i Frankrike og andre land.

Edith, det tidligere PCF-medlemmet, sa hun var skeptisk til et internasjonalistisk perspektiv og at hun, desillusjonert over Mélenchon, ga en viss støtte til Florian Philippot, en tidligere toppassistent for RN-partileder Marine Le Pen.

«Så det er sant at jeg fortsatt er nært LFI, men jeg har også deltatt på flere protester ledet av Philippot,» sa Edith. Hun sa hun støtter noen av Philippots synspunkter fordi hun mener Mélenchon appellerer til immigranter, men ikke til innfødte arbeidere. For å lykkes, sa hun: «Mélenchon ville ha trengt å snakke både til immigranter som bor i Frankrike, men også til stemningen til fordel for suverenitet, så å si.»

Flere demonstranter pekte på de politiske utfordringene ved framveksten av slike nyfascistiske påvirkninger blant arbeidere som er desillusjonert over de politiske svikene til Mélenchon og PS.

Anas, en student, sa til WSWS: «Utnevnelsen av en høyreorientert statsminister presset meg virkelig til å gå ut i gatene. Det som skjer er latterlig. … Ærlig talt, for min del har jeg mine tvil om Den nye folkefronten. NFP, ok, men det er PS, det er en del av De grønne. Og PS, vi vet godt hvordan de går tilbake på deres ord. … PS har ikke noe mer å gjøre i arbeiderklassen, fordi PS er et splittende, borgerlig parti. De er veldig gode på skitne avtaler.»

RN, sa Anas, foreslår for deres del for arbeiderne «en hudfargebasert pakt, det vil si å forene seg under nasjonens flagg, under et fransk banner. … Faktisk, problemet er at arbeiderne må spille en rolle. Og jeg sier ikke at alle arbeidere stemmer for RN. Men det er noe vi må endre.»

Arbeidere og ungdom må uforsonlig motsette seg RN og Macron, på den ene siden, men også deres pseudo-venstre-tilretteleggere som Mélenchon. Grunnlaget for en kamp for sosialisme og arbeidermakt mot Mélenchon er forsvaret av trotskismen ført av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, representert i Frankrike ved Parti de l’égalité socialiste (PES).